torsdag 8. november 2012

Sorg og glede, hånd i hånd.

Hver dag skjer det noe som får meg til og tenke på tida vi har vært igjennom, undring om hvordan Daniel hadde vært om han ikke hadde blitt utsatt for denne tragiske ulykken, hvordan livet vårt hadde vært da.

Jeg melder meg stadig ut av nyhetsbrev som jeg begynte og abonnere på da jeg var gravid, nyhetsbrev som forteller meg hvor langt Daniel har kommet i utviklingen. 5 år og 7 mnd. De har nådd ganske langt når de er så gamle.
Her en dag meldte jeg meg ut av "mor og barn undersøkelsen", etter at de hadde purret på besvarelsen en gang. Mange av spørsmåla var umulige og svare på, da svara jeg hadde ikke var blandt alternativene.



Vi har mistet så mye. Og vi ønsker oss Daniel`en vår tilbake. Slik han en gang var. Jeg savner den enkle hverdagen, uten store bekymringer. Jeg savner og se Daniel vokse og bli den han skulle bli. Jeg savner opplevelsene vi skulle ha, de helt enkle,som en tur i skogen ved huset vårt, koselig lunsj i snøen, bollebaking, juleforberedelser, brødrer som leker og brødre som slåss. Hverdagsgleder ♥ Hverdagsgleder som Daniel ikke får ta del i slik som før.




Da jeg kjørte forbi den høstprega skogen ved huset vårt i dag, tenkte jeg på hvor mange fine turer vi har hatt der. Og hvor kjekt det hadde vært om Daniel kunne gått tur der sammen med oss igjen. Jeg kunne som vanlig vært paparazzi, mens Daniel som vanlig var vanskelig og få til og stå stille. Jeg har alltid elsket høsten, det er noe med fargene, stemningen. At det snart nærmer seg jul. Barn som blir fasinert over de flotte fargene, som synes det er stas og gå på tur med boller og kakao i sekken. Dette er blitt hverdagsgleder som for oss er et stort savn.

Av og til skjer det ting som får meg til og kjenne lukta av sjukehuskorridoer, Daniel sin kalde kropp, høre alarmer i ørene, respiratoren som jobber, Daniel sin fortvilte gråt, jeg føler på frykten vi hadde for fremtiden, og skulle ønske at ingen andre måtte oppleve det vi har opplevd. Men slik er desverre ikke livet.




Samtidig er det også noe hver dag, som får meg til og tenke på hvor heldige vi er som har Daniel i livet vårt. Han er unik. Og en stor gledesspreder. Han viser en stor livsglede ♥ Han overrasker stadig, og det er fantastisk og se hvor langt han har kommet. Og det er ingen grunn til og tro at det stopper opp her. Han blir selv bare tryggere og tryggere i den situasjonen han er i, og det blir vi rundt han også. Hver dag kan jeg ta han på fanget og stryke han over kinnet, jeg kan få den bekreftelsen jeg trenger fra han, at han har det godt, og er glade i oss. Vi har lært utrolig mye av han og av systemet, de siste to åra. Selvsagt skulle jeg helst vært foruten, men vi kan uten tvil så utrolig mye mer om livets realiteter nå. Vi er mange erfaringer rikere, både på godt og på ondt.



Daniel er en påminnelse på hva vi hadde, hva vi kunne hatt, men også det vi fikk. Minner blir visket ut, erstattet av nye. Det er vondt alt som etter hvert går i glemmeboka. Jeg er evig takknemmelig for alle de bildene vi har. Da husker vi letter, hvordan han en gang var. Men hvordan var det han gikk igjen? Lo? Spiste og pratet? Det kommer fremdeles til meg, som lyn fra klar himmel, men vil de alltid gjøre det? Jeg er redd jeg etterhvert ikke vil huske Daniel slik han engang var.






Slik går dagene, sorger og gleder, hånd i hånd ♥






14 kommentarer:

  1. Jeg sitter på jobb og leser innlegget ditt. Det var kanskje litt dumt, for nå gråter jeg.... <3
    Du skriver så fint Karina, og jeg kjenner smerten din når jeg leser ordene. Det er til å ta å føle på. Også tenker jeg så ofte, at det er så fort gjort at det "går galt"..... Man lærer å ta bedre vare på øyeblikkene.

    SvarSlett
  2. Åh så sterkt Karina mi <3 Du er den tøffeste jeg vet om <3 klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Vet ikke om jeg føler meg så sterk akkurat da.. men takk for gode ord vennen!

      Slett
  3. Huff, jeg får tårer i øynene av å lese dette. Ord blir fattige, så jeg sender deg en god klem jeg :)

    SvarSlett
  4. Jeg gråter både innvendig og utenpå, det varmer men gjør også vondt! Ønsker dere fine dager og størst mulig fremgang:) Fortid kan være nostalgisk og utilgjengelig, særlig når man får et sånt brutalt før/etter brudd....Men en del av den "gamle" gutten er jo alltid der håper og tror jeg:) Klem

    SvarSlett
  5. Tårene renner her også nå.
    Kjenner meg så godt igjen på det du beskriver. Er så mange som desverre ikke skjønner denne del av sorg.. som jeg har fått oppleve så mange ganger.. fordi "han" lever jo, men det folk ikke forstår er at ja han lever, i samme kropp, men han er fortsatt ikke den han en gang var.. selv om det fortsatt ligger mye igjen av den han en gang var ;)
    og det savnet er så forferdelig vondt å kjenne på.
    vite at man menst sannsynlig (man kan jo aldri si aldri, men håpet kan jo ikke svinne hènn, men samtidig må man tenke realistisk) aldri vil få den personen han en gang var tilbake, men må godta at ting ble sånn de ble, og ett nytt liv som skal leves og prøve å se på det positive. ikke alltid like lett når man har tunge dager, og hele tiden lurer på "hva om..? hva hvis.. ? hvordan ville ting vær om..?

    Det jeg ser med mine foreldre og ser også gjennom din blogg at hverdagen har blitt til et strev for rettigheter, et strev for å få det til, få hjelpen de trenger mulighetene de burde.. og det er så forferdelig at lille Norge skal være slik..
    Så å si alle historier som kommer frem i lyset er solskinnshistorier der alt går på skinner og alt blir bra tilslutt, men hva med de det ikke går så bra for? de blir glemt, og må streve for å få de rettighetene de har..

    men det som er så godt er at det er humor og glede, og positive opplevelser i alt det vonde også.

    Jeg er nå like gammel som min bror da han var i ulykken han var utsatt for. 19 år var han den gang - 5- år siden er dette nå. og jeg kjenner så godt på akkurat det du skriver i dette innlegget, jeg savner så forferdelig den storebroren jeg en gang hadde, men jeg er like glad i han nå som jeg var for 5 år siden uansett, og han kommer alltid til å være min store helt og forbilde som han har vært siden jeg var liten, Styrken, motet og livsgleden han utstråler er beundringsverdig og virklelig noe å tenke over.

    Poenget mitt er at sorgen over å miste noen som fortsatt lever - er veldig vannsklig å skjønne for noen som ikke har opplevd det selv. og det er en sorg som er utrolig vond, fordi man blir minnet på og såret kan bli revet opp så uendelig mange ganger daglig, over hva man har mistet, og hvordan livet har nå har blitt..
    Selv om livet fortsatt har så uendelig mange gleder, finns det også så mange såre ting andre mennesker kanskje ikke tenker så mye over.

    STÅ PÅ VIDERE; GI ALDRI OPP HÅPET, STYRK HVERANDRE SÅ GODT DET ER MULIG. DERE ER EN STERK FAMILIE OG SAMMEN ER DERE FANTASTISK :) <3
    Ønsker dere alt godt og mest mulig fremgang

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for at du fortalte en liten del av din historie, og ikke minst for forståelsen du viser ♥ For nei, det er ikke lett og forstå for noen som ikke har opplevd det.

      Tusen takk for de gode orda du skriv, de tar jeg med videre! Klem!

      Slett
  6. Tankevekkende innlegg, som er så levende og flott skrevet at man kjenner det i brystet. Sterkt. Kommentaren til *Marie kjennes også.

    Stå på dere sterke mennesker.

    SvarSlett
  7. Utrolig fine ord, tanker og bilder fra tida før og etter. Det er godt å få disse tankene ut, ellers kan det lett bli bitterhet ut av det. Det tjener jo ingen. Jeg har selv følt på et tap, om enn ikke et barn, men alle rundt blir jo berørt når noen blir alvorlig syke....
    Dere er veldig sterke, men pass på dere selv! Det er lett å slite seg ut, og tilsist har man ikke mer å gi. Mange par gir opp å være par fordi omsorgen for den syke tar alle krefter.
    God klem. :-)

    SvarSlett
  8. Du skriver så fint, det er så sårt at man ikke en dag bare kan våkne opp og så er alt som før- som før den tragiske ulykka skjedde.

    Takk for fine kommentarer på bloggen min også, det varmer alltid.

    SvarSlett
  9. Jeg vet ikke hva jeg skal si.. Men du og dere minner meg om hvor viktig det er å ta vare på alle øyeblikkene man har.. Sender dere en god klem <3

    SvarSlett