mandag 27. juni 2011

Lycra -Ortosen

Nå har endelig Lycra- ortosen til Daniel kommet! Og i dag kom de fra habiliteringen slik Daniel fikk prøvd den. Den skal justeres noe, det manglet et glidelås på fremsiden og hull for knappen hans. Men det nærmer seg :) Mulig det for mange ser noe drastisk ut å ha på Daniel denne ortosen, men virker den som den skal, vil den hjelpe Daniel til å bli sterkere i kroppen, forhindre feilstillinger og være spasmedempende! Og da er valget enkelt. Daniel er en spastisk liten gutt, og jo mindre spastisk han er, jo bedre har han det. Noe av utfordringen med denne ortosen er nokk at den kan bli litt varm, Daniel er en varm gutt fra før av, så jeg er spent på akkurat det. Fysio fra habiliteringen sa at det er vanlig at man blir svett i begynnelsen, også stabiliserer det seg. Fordelen med Daniel er jo at vi ikke MÅ ha på han andre klær ;) Han er jo bare her hjemme som regel!


Her har han fått på seg drakta! Storfornøyd han ;)

Lycra ortosen er ei dynamisk ortose som finnes både som shorts, drakter, hansker og strømper. De virker støttende og kan virke positivt om en har problemer med å bevege seg og forhindrer feilstillinger. Du kan lese mer om den her: Lycra- ortose
Daniel har ei drakt og hansker.

Daniel og kroppen hans må sakte, men sikkert venne seg til denne ortosen. Så nå i starten skal han ha den 1 time om dagen. Etterhvert skal vi opp i max 8 timer bruk om dagen, dette fordi kroppen ikke skal bli overstimulert. Han skal ikke ha den på når han sover. Den er stram, og må vaskes hver tredje dag, fordi den utvider seg under bruk.
Drakten kan være litt klønete å få på, men det gikk veldig greit i dag, og vi blir jo eksperter på det også etterhvert.. Så det blir nokk en av de minste utfordringene vi har her hjemme.


Her prøver de hanskene han skal bruke. Disse trengte ikke å gjøres noe mer med, så de har vi her hjemme nå.

Daniel knyter som regel alltid hendene sine sammen, og det er ett det blir feilstillinger, spesielt i tommelen. Hanskene skal erstatte håndskinnen, som det er flere uker siden vi brukte. Den virka til slutt mot sin hensikt, fordi Daniel knyttet sammen hendene til tross for skinnen, og da fikk han ingen mulighet til å rette de ut igjen, når skinnen var på. Og for å ikke snakke om hvor upraktiske de var, og hvor svett han blei av de. Lycra- Ortosen gjør at Daniel ikke vrir tommelen innover i hånden og retter ut fingrene.


Slik ser som regel hendene og fingrene til Daniel ut. Som oftest ligger tommelen gjemt inne i hånden


Slik såg hendene hans ut med hanskene på. Jeg er ganske sikker på at han ikke knyttet fingrene slik han gjør uten, på den timen han hadde de på i dag. Men det er jo litt tidlig å si, og Daniel var lite spastisk i dag. Så dette blir veldig spennende!


Daniel speiler seg :)


Kombinasjonen Botox og Lycra ortose er nokk ikke så dum ;) Håper den blir fort ferdig, så vi får begynne å bruke den!


Her holder jeg ene hånden rundt hoften og rumpa til Daniel, og han sitter ganske så stabilt! Vi håper på at ortosen gjør at han stabiliserer bedre kroppen selv. Etter det lille jeg kjente i dag, så har jeg troa på at den vil hjelpe Daniel til akkurat det ;)

søndag 26. juni 2011

I ♥ BOTOX!!

Akkurat nå, føles det ut som at BOTOX er vidundermiddelet vårt. Vi håpet jo på bedring, men at det skulle skje så fort hadde vi aldri drømt om!

Allerede dagen etter Botox injeksjonene synest vi å se bedring i venstre hoft, men det var jo bare gått en dag, så vi trodde vi såg feil. Vi håpet jo slik at dette skulle fungere for Daniel.

Andre dagen etter Botox behandlingen, var Daniel oppe og gikk og sto igjen, uten å gråte. Vi har ikke fått han opp og gå og stå på over 2 uker, vi har prøvd, men han har skreke seg blå, og var tydelig smertepåvirket. Så vi måtte gi oss etter få minutter. Det var vondt for Daniel, og det var vondt for mamma og pappa som måtte høre på. Så at han allerede var oppe igjen, var fantastisk.


Et vakkert syn!

I dag er det tre dager siden Botox injeksjoner, og vi ser tydelig at venstre bein er mye rettere når han står selv på gulvet. Og han kom ikke med en lyd da vi tok han opp i ståstativet i ettermiddag. Jeg var selvsagt litt engstelig for at gårsdagen bare var tilfeldig, men det gikk like bra, om ikke bedre, i dag. Han gråt noen ganger i løpet av den timen han sto i dag, men det var fordi de sluttet og synge på "Kaptein Sabeltann" filmen.. Da blei det krise her i stua, lippa låg nesten heilt ned på knærna, heilt til vi fikk spolt frem til neste sang ;) Og når jeg spurte om han syntes Sunniva var søt, og om han var forelsket i ho, lo han godt ♥ Med verdens herligste latter ♥

Følelsen over å ha han oppe og stå og gå igjen, er ubeskrivelig. Heilt siden dag EN på barneavdelingen har det blitt fokusert på hvor viktig det er for Daniel å stå. Og å plutselig ha en gutt som ikke klarer det lenger, var frustrerende. Vi følte at vi ikke fikk gjort det vi kunne, for Daniel. Daniel har gått og stått uansett dag, om det var helg eller hverdag, ferie eller høytid. Det var en del av rutinen hans, en viktig del av treningen, spasmedempingen, for fordøyelsen og blodsirkulasjonen.

De siste ukene har Daniel bare sittet i INNOWALK maskina. Selvsagt ikke like god virkning som å stå, men likevel bedre enn ingenting. Ståstativet gav vi etterhvert opp med å prøve daglig.


Å sitte og "sykle" var kjekkere enn å stå og gå med smerter! 4 juni

Vi er svært fornøyd med behandlingen vi fikk på St. Olavs Hospital. Både sykepleieren og legen var oppriktig interessert i og høre om tida etter ulykken. Vi er glad for at ortopeden tok seg tid til å prate med oss. Og vi gleder oss til å fortelle han om den gode virkninger når han ringer om noen uker. Vi er også veldig glad for at vi nå er inne i systemet, og får innkallelse igjen om tre måneder. Trenger ikke Daniel injeksjoner da, kan vi bare utsette det noen uker.

I tillegg til å gå og stå, har vi tent bål i hagen nå i kveld. Daniel fikk kveldsmaten sin ute, og jeg og Magnus grillet pølser ♥ Veldig koselig. Har vært bra vær i Ålesund i dag, men desverre er det meldt regn til i morgen, så vi måtte benytte av oss en fin kveld.


Daniel er alltid fornøyd når han får sitte på fanget ♥

lørdag 25. juni 2011

Sorger og gleder ♥

Trist og lei seg, er vel alle i blandt. Noen er vel mer trist og lei seg enn andre. Jeg føler ikke jeg kommer under den katogorien som er mer trist og lei seg, til tross for de store utfordringene vi møter i hverdagen. Sorgen over å ha mistet den Danielen vi hadde før ulykken, vil alltid være der. Vi vil alltid savne han, og undre oss på hvilken person han hadde utviklet seg til å bli, hvordan han hadde klart seg på skolen, om han blei som storebror med makk i rompa, eller om han blei en litt roligere variant. Hvordan ungdomstida hans hadde blitt, hvilke valg han skulle ta, kjærester, barn og jobb. Han hadde hele livet forran seg, helt til ulykken var ute. Livet endret seg drastisk. De forutsetningene han før hadde, er ikke til stede lengre. Nå er det vi her hjemme som avgjør fremtiden til Daniel, vi og den støtten og hjelpen kommunen og staten gir oss og han.

Likevel er vi lykkelige.. og Daniel er lykkelig. Vi er lykkelig på helt andre premisser enn vi var før. Vi føler oss heldige, for at vi har de to kjekke barna våra her sammen med oss. Begge to ♥ Familien er komplett. Ingen mangler ♥ Vi ler oss som regel gjennom dagen. Ikke fordi livet er så lett for tiden, for det er det slettes ikke, men fordi barna våra gir oss så mye. Og vi har mye å glede oss over, mye å le for og av!


De beste guttane ♥

De vanskeligste tankene slipper vi å forholde oss til lengre, vi har måttet tenkt tanker som ingen foreldre burde ha tenkt, tatt avgjørelser som ingen foreldre burde ha tatt. Vi hadde det så tøft, så vanskelig, over så lang tid, at det vi "sliter" med nå, er småtteri. Og blir vi trist og lei, og har vanskelige tanker, så skal det bare et blikk på Daniel til, før hjertet hopper av takknemlighet og lykke. Det skal ikke så mye mer til, for vi har vært så nær å miste noe av det mest dyrebare vi har. Et barn. Og vi var så nær et liv i helvette, sammenlignet det vi har i dag.

Men selvsagt tenker jeg av og til på hvor mye enklere alt var før. Hvordan vi tok ting for gitt. Vi gjør ikke lengre det. Det er selvsagt trist å tenke på alt vi har mistet, alt vi går glipp av, livet Daniel kunne ha hatt, livet vi kunne ha hatt. Men Daniel gir oss flere gleder enn sorger nå, og det tar vi aldri for gitt igjen. Vi gleder oss over øyeblikka, over at vi har Daniel og storebror her hos oss, og alt de gir oss.

Morroklumpen vår 19 september 2010.

Livet vi nå lever, er ingen dans på roser. Selv om vi er lykkelige og gleder oss over fremskritt, over vakre, gode gutter, over kjærligheten, over små gleder som gir store opplevelser, krever hverdagen mye av oss som foreldre. I tillegg til å tilpasse oss det livet vi nå har fått utdelt, skal vi forholde oss til å ikke lengre ha et privatliv, ikke lengre ha den valgfriheten vi hadde før, den sosiale delen vi går glipp av fordi vi ikke kan være ute i jobb, vi må forholde oss til kommunen, til staten, til ordninger som både er til hjelp og til besvær. Ikke alt er som det burde i dette samfunnet, og det får vi erfare nå, enten vi vil eller ei.

Heldigvis er jeg ikke langsint, og gjennom bloggen, klager, søknader og mailer, får jeg sagt det meste jeg har på hjertet. Selvsagt brenner jeg for mine barn og oss som familie. Jeg brenner for at vi skal få den beste hverdagen som mulig. For de rettighetene vi har, og burde hatt.

Det er nokk flere av oss som drømmer om et samfunn hvor systemet jobbet sammen med oss og ikke mot oss. Et system som vil vårt barns beste, ikke hva som er billigst og enklest. Noe er feil når det er frustrasjonen og irritasjonen over systemet som er det som sliter en ut, og ikke pleietyngden en har her hjemme. Fristelsen med å la problemene gå forbi i stillhet er stor. Men rett skal være rett. Og urett må rettes opp.


Far og sønn ♥


♥ Lykke ♥

torsdag 23. juni 2011

St. Olavs Hospital

Mandag ettermiddag fikk jeg melding av barnelegen til Daniel, at St. Olavs kunne ta i mot Daniel for Botox -injeksjoner allerede torsdag. Tirsdag fikk jeg ringt reisekontoret og ordnet med flyturen og drosjerekvisisjon, og begynt å pakke. Det er mye som må huskes selv om planen er og være borte et døgn.

Onsdag kl 16 tok jeg, Magnus og Daniel flyet til Trondheim. Vi fikk god hjelp på Vigra, slapp køa før sikkerhetskontrollen og fikk ha vognen heilt til flyet. Daniel blei skeptisk da vi fikk hjelp til og sjekke inn, men litt trøst på fanget mitt, var god medisin. Og Daniel var en drøm å ha med seg på tur. Flyvertinnen ble veldig sjarmerte, og Daniel fikk en liten overraskelse med de og. Det var stor stas ♥


Daniel satt på fanget mitt på hele flyturen til Trondheim siden han ikke klarer å sitte godt nok aleine. Og det var kjekt å fly ;)

I Trondheim blei vi oppringt av drosjesåføren, han kom og møtte oss, og kjørte oss til pasient hotellet ved St. Olavs. Hotellet hadde ikke fått noen rekvisisjon på at vi kom, og siden Ålesund og St. Olavs ikke ble enige om hvem som skulle stå for den utgiften, endte det opp med at vi betalte det selv. Får dette selvsagt refundert bare vi finner ut av det ;)

Vi bestemte oss fort for å ta oss en tur til sentrum. St. Olavs ligger sentralt til, og det tok ikke mange minuttene og gå. Vi fikk oss en matbit og frisk luft.


På vei tilbake til hotellet suset vi forbi Nidarosdomen!

Så var det kveldsmat, stell og kos for den mest tålmodigeste gutten jeg kjenner ♥ Jeg vet jeg har sagt det mange ganger, men jeg sier det en gang til, han slutter aldri å overraske! ♥


Avslapping i mamma si seng ♥

Daniel blei leiret i ei reiseseng. Det gikk heilt ok, greit og se at alternative sengeløsninger også er mulig ;) En blir jo litt vant med alt utstyret en har tilgjengelig hjemme, så da må en tenke litt nytt når en er på tur. Han sov godt til i 4 tida, da våknet han og ville sove sammen med mamma ♥

Daniel hadde time allerede kl 0730 i dag, så vi sto opp 0630. Siden han skulle faste fordi han skulle i narkose, var det bare dusjing som sto på programmet.


Ny dusjet og like glad som alltid.


På leikerommet før det braket løs!

Vi fikk prate med sykepleier og ortopeden som setter Botox injeksjonene, og blei enige om å sette noen i legger/føtter og, i tillegg til i begge hofter. Det er lenge siden han fikk injeksjoner i leggene nå, og selv om de er mye bedre enn de var før, er det antydning til spissfot, og det må vi forebygge. Var kjempe fornøyd med legen der, og han ville kalle oss inn for nye injeksjoner om 3 måneder, og også ringe til oss om ei stund for å høre hvilken effekt de har hatt.

Daniel likte ikke og være på sjukehus igjen. Sykepleiere med kvite klær og leger med grønne frakker var ikke noe han ville forholde seg til. Så han blei trist og engstelig. Og han falt noen salte tårer, og var tryggest når vi bar han. Vi droppet premedikasjon (Dormicum) fordi vi har dårlig erfaring med det fra tidligere av (oppkast osv). Men han fikk selvsagt Emla krem på hånden. Anestesilegen traff på første forsøk, og det gikk smertefritt for seg. Han fikk narkosemedisinen intravenøst mest han satt på fanget mitt. Så gikk jeg ut, så de fikk gjort det vi var kommet dit for.

Injeksjonene gikk bra, dette er rutine, bare i dag var det fire barn som skulle ha Botox injeksjoner, i morgen seks. Og Daniel var enkel å sette på fikk vi vite. Det var lett narkose og ingen intubering. Intuberinga har vært mest plagsomt for Daniel etter narkosene han har vært gjennom, han er sensitiv for sånt, og det fører til brekninger og oppkast. Så vi er glade for at vi ikke har slike dager fremfor oss nå.

Det tok ikke lange stunda før han låg på "recovery". Han sov noen timer, før han våknet og vi fikk komme opp på poliklinikken igjen. Vi hadde tidspress, siden vi måtte rekke 1625 flyet, så vi var utrolig lettet over at Daniel var i så god form. Vi for fra avdelingen 1330, fikk pakket sakene våra og var klar for utsjekking kl 1430. Drosja skulle hente oss 1445. Den kom 1510, drosjesåføren hadde ikke fått beskjed om at vi ventet før kl 1500, og han var på tur. Da vi kom for bagasjedrop,var den stengt, men de fikk likevel trikset det til. Vi fikk sneket oss frem i køa til sikkerhets sjekken og kom oss med flyet.


Fortsatt i drømmeland!


Begynt å våkne til :)


Oppe på poliklinikken igjen. Snart klar for å dra hjem.

Nå ligger han og sover trygt i senga si igjen. Vi rakk mye på få timer. Vi er glade vi er ferdig med det, for vi har ventet ei stund på dette, og vi er veldig glade for at det kunne gjøres så kjapt. Vi er glade for at Daniel taklet så godt det å reise, og det å få gjort så mye, på så kort tid. Jeg kan forestille meg at et sånt tempo som vi har hatt det siste døgnet, kan være belastende for hvilket som helst barn, og med tanke på de skadene Daniel har, er jeg mektig imponert over hvordan han har taklet dette.

onsdag 22. juni 2011

Hverdagsgleder..

Som det å få hjelp til å støvsuge. Daniel gråter når vi støvsuger.. ikke fordi han er redd, men fordi han vil hjelpe til. Og det må han selvsagt få lov til!


Pappa hjelper Daniel med å støvsuge ♥


Når Daniel er glad, er vi glad ♥


♥ Hverdagsgleder ♥

mandag 20. juni 2011

Tannpleieren!

Plutselig var det mandag igjen! Uken som gikk, var over på et blunk. Tirsdag var Sebastian hos tannlegen og Daniel hos tannpleieren. Sebastian skal forberede til tannregulering, og trakk to tenner. Skal tilbake i juli for å trekke to til. Det gikk vedlig fint, bedøvelsen kjente han ikke noe til, og å trekke tenne var deilig (?) sa han!! :O Imponerende! Var innom å kanskje ville bli tannlege og :)

Daniel er min store helt. For 8 måneder siden blei vi forberedet på at han kanskje blei sengeliggende resten av livet, og tirsdag var han eksemplarpasient hos tannpleieren.. kontrasten er enorm.

Daniel blei litt redd og gråt, da tannpleieren tok på seg munnbindet, men roet seg fort. Han satt på fanget mitt i stolen. Litt skeptisk, men fattet.


En glad liten gutt på venterommet :)


En skeptisk liten gutt ;)


Fine og harde tenner til tross mye gulping og oppkast :)


Fluor for å beskytte tennene!


Ferdig!!


Åy! Premie! Det likte han ♥

Jeg og Sebastian tok oss en tur på moa etter tannlegen, begge gutta måtte selvsagt få premie med oss og ;) Daniel fikk bøttesett til sandkassa!

Sebastian dro til farmor og farfar i Sverige i dag ♥ Tok fly alene til Oslo, og blei hentet der av farfar! Stor stas! Men allerede savnet av oss her hjemme ♥ Glad i deg Sebastian ♥ Nå i etermiddag fikk vi SMS av barnelegen til Daniel om at vi har fått time til Botox på St. Olavs allerede på torsdag. Så da utsetter vi den litt roliger uken, til neste uke ;)

Jeg og Magnus skal kose oss med fangst fra "Oliviers og Co". Blandt annet noen gode kjeks og en pistasje krem, som er nydelig på kjeks. Litt ost har vi og! Og selvsagt, svensk krim! Håper alle mine lesere også får en fin kveld ♥

søndag 19. juni 2011

Livsnyter ♥

Det er vel ingen tvil om at Daniel er en livsnyter ♥ Den største av oss alle ♥

I dag våknet vi til sol og varme. Daniel lukter solkrem og saltvann. Og har smilt i hele dag.


Litt kaldt vann, men skikkelig deilig å få kjølet ned tåfisene ♥


Fornøyd gutt som har hatt årets første vassing :)


Å være på badestranda er topp ♥


Litt vassing igjen...


Verdens beste sansestimulering ;)


Gjengen samlet :)


På med solhatten, sterkt lys for en liten som har vært inne i så mange måneder!


Ååååå, leva livet!!


Verdens beste storebor ♥

Etter årets første tur på badestranden, tok Daniel seg en velfortjent hvil. Nå venter vi på at grillmaten skal bli ferdig, og avslutter en perfekt dag, med skikkelig sommermat ♥

lørdag 18. juni 2011

Pakke i posten!

Torsdag fikk Magnus hentet en pakke vi hadde fått på posten. Vi ventet ikke på noe, og var selvsagt nysgjerring på hva det kunne været. Men pga pinsehelga og travle dager tok det noen dager før vi fikk hentet den. Og vi var ikke forberedt på innholdet:

" Etter å ha kjent deg Karina i mange år, er det ikke uventet å se at du takler en utfordring som dere har nå så fantastisk. Du har alltid hatt en spesiell karisma og det bor noe "ekstra" i deg. Positiv, blid, lojal og har omsorg for folk i omgivelsene dine. Jeg kjenner ikke mannen din Magnus, men ser at dere har det godt sammen og at han er en flott mann for deg. Dere får nok kreftene dere behøver i tilværelsen slik den ble, og det er heller ikke uten betydnng at du har din mamma og snille søster, og ellers et stort nettverk som tar vare på og hjelper dere. Som gammel venn av familien kan jeg bare følge deg på avstand, jeg er kjempeglad for å kunne følge bloggen din. Det er helt fantastisk å se fremskrittene til lille Daniel, og du har en utrolig fin gutt i Sebastian.

Det gjør så sterkt inntrykk og jeg er så rørt over å lese bloggen din, at jeg har lenge tenkt "hadde man bare kunne gjort noe for dere". Jeg har vært innom det meste av tanker om hva som kunne vært positivt for dere. Det kunne vært en tur å spise en god middag, en fin kulturopplevelse, noen fine leker til barna, spatur til mamma og pappa, noe dere ønsket i huset, ja, egentlig det meste av hva som kunne vært positivt. Men, å velge noe som kan være fint for dere å gjøre, enten alene eller sammen med barna, fant jeg ut var bare umulig. Så i stedenfor gave, sender jeg dere enkelt og greit en liten oppmerksomhet, som jeg håper dere tar for hva det er, bare et oppriktig ønske om å kunne gi dere "noe". Derfor er jeg også snonym, jeg ønsker ingen takk tilbake.

Jeg håper fremgangen til Daniel bare fortsetter og fortsetter, og tkker for at du deler både oppturer og nedturer, gleder og sorger på bloggen min. Det er så mange som følger dere, og jeg ser at det både er ukjente og kjente som kikker innom. Dere har en helt spesiell historie, og det er nok mange som blir ettertenksomme og rørt av alt dere deler med verden.

Ønsker deg og familien din alt det beste videre Karina. Ta vare på hverandre."


♥ Du sier du ikke ønsker noen takk tilbake, men gjennom bloggen min, som jeg vet du leser, må jeg få takke deg. Brevet, oppmerksomheten og gavene til barna.. jeg har ikke ord! Vi satt egentlig bare å måpet ei god stund, både jeg og Magnus. Barna var kjempe glade for gavene. Den hoppende kaninen var virkelig midt i blinken for Daniel. Han gråter når vi skrur den av, og den vil uten tvil fange oppmerksomheten hans når han trener. Det er virkelig rørende at noen "der ute" gjør noe sånt for oss. Og vi undret oss på hvem det kunne være. Vi fant fort ut at vi ikke kan spekulere i det, og du hadde jo også et ønske om å være anonym. Men vi vil du skal vite at det gjorde stort inntrykk, og vi aldri kommer til å glemme det. Du er et fantastisk menneske, og jeg håper du vet det! Tusen, tusen takk! ♥


♥ sola vår ♥

mandag 13. juni 2011

Tante pass og Høgkubben tur!

Jammen tror jeg ikke værgudane hørte meg i går!!

SOMMER!!!!! SOL!!!!!!VARME!!!!! ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

Og det kunne ikke passe bedre at tante Marianne, onkel Arild og Eric ville passe Daniel nå i ettermiddag! Vi heiv på oss joggeskoa og tok med oss Sebastian og nabogutten på Blindheimsfjellet, nærmere bestemt Høgkubben. Guttane sprang før oss, heile veien opp! Som forventent ;)


Ei pause på vei opp. To gode venner ♥


Flotteste utsikta!

Daniel hadde virkelig storkoset seg sammen med Eric da vi var på tur. Ledd og ledd og ledd ♥ Eric er en riktig morroklump, og Daniel var med på leken!


Tante og Daniel gjemmer seg for Eric som kommer i full fart inn mot stuen..:)


wæææææ!!


En fornøyd liten gutt ♥

I morgen er det hverdag igjen, og Daniel skal til tannpleieren, det kan bli spennende!

søndag 12. juni 2011

Sunday Blues?

Eller bare en veldig slapp, vanlig søndag? Det føles i hvertfall ut som at vi har gått i dvale i dag, alle sammen.

Ute regner det, det er surt og kaldt. Og ingenting vitner til at vi er inne i den første sommer måneden.

Etter å ha vært på sjukehuset i 7 måneder og vært hjemme i godt over en måned nå, kjenner vi behov for å kunne bevege oss utenfor husets fire vegger. Spesielt i helgene, når vi har mulighet til det. Vi drømmer om sommer og sol, åpen verandadør, varme kvelder og å slippe og trakke opp på hverandre her hjemme.

Med meg og Magnus, assistent, Daniel, ergo/fysio og Sebastian fordelt utover de 27 kvm stua og kjøkkenet våra er på, kan vel de fleste forestille seg hvor trangt vi har det i hvertfall. Skal vi trekke oss bort blir det do eller soverommet som er alternativet, om vi ikke går ut. Så ei åpen verandadør og muligheten til å kunne sette seg ut litt hadde absolutt vært kjærkommen nå!

Vi fikk vel ikke gjort noe her hjemme før jeg kom meg på en fjelltur nå i kveld. Da "våknet" Magnus til og fikk gjort litt av det vi har hatt planer om i dag.

Daniel (..og pappa..) trives godt med latmannslivet, og har etter å ha vært mer spastisk noen dager, blitt litt bedre. Han kaster fortsatt opp, så noe er det som ikke er som det skal. Men vi håper det retter seg. I hvertfall et godt tegn at han var mindre spastisk i dag.


Søndagskosing med pappa.


Daniel er god å holde rundt, og trives godt med masse kos ♥ Har det som plommen i egget her ♥

I går var det jo ok vær for ei stund, så da benyttet vi annledningen til å prøve naboen si hengekøye. Han virkelig koset seg i den ♥


Virkelig en behagelig opplevelse for Daniel ♥


Vi gleder oss til vi får bygd på huset, og har plass til hengekøye inne!

Fredag tok vi turen til Atlanterhavsparken. Første gangen etter ulykken, og det gjorde intrykk på Daniel. Masse stimuli, og en veldig spastisk Daniel. Men alt i alt, en god opplevelse og ha vært der. Det er Daniel sin brukerstyrte personlige assistent, som har knipset bilda :)


Ikke så ofte det blir bilde av oss i lag, så det var jo kjekt. Sebastian var på skolen.


En opplevelse for Daniel å se all fisken!


En overveldet Daniel.

Vi gleder oss til morgendagen. Da har nemlig en av Daniel sine assistenter, Beate, sin første arbeidsdag! Vi gleder oss til å bli kjent med henne! Da har vi to assistenter på plass for sommeren. Caroline har allerede vært her et par uker, og er blitt godt kjent med oss og Daniel sine rutiner.