Angst..

Har du noen ganger våknet plutselig, eller kanskje du ikke sovnet helt engang, hjertet banker fort og hardt og du kjenner at du er redd? Livredd? Du kjenner denne ekstreme redselen og følelsen av at noe er fryktelig galt.. men så skjønner du at det bare har vært et mareritt. Problemet hos meg var at dette marerittet var hverdagen min, i nesten 2 uker på intensiven. Jeg viste aldri hva som møtte meg da jeg gikk inn døra til kirurgisk intensiv, etter å ha sovet noen urolige timer i ei køyseng på et pårørenderom bort i gangen. Noen ganger våknet jeg , men turte ikke å gå inn, for jeg var redd for hva som kunne møte meg.

Snilleste mormor og tante Marianne våket over deg om nettene, Daniel, så mamma og pappa skulle føle oss litt tryggere og sove litt. 2 sykepleiere passet på deg 24 timer i døgnet. Jeg er sikker på du hørte stemmene til mormor og tante, og følte deg litt tryggere. For det var mange andre, skumle lyder inne hos deg. Alarmer gikk hele tiden. Alarmer som signaliserte at infusjoner var gått inn, infusjoner stoppet opp, det samlet seg slim i luftveiene og du måtte suges, coolgarden maskina peip hver 24 time fant vi fort ut, pulsen din var for høy, pulsen din var for lav, BT ditt var for høyt, BT ditt var for lavt, O2 metninga i kroppen var for lav.. hele tiden peip det. Etter hvert blei vi vant med lydene inne på rommet ditt Daniel, men vi er taknemlige for at vi slipper å forholde oss til de lydene lengre.

Daniel sto på så mange ulike medisiner til slutt, at de måtte legge pumper i senga pga plassmangel på stativet. Medisiner som holdt han i koma, som holdt han smertelindret, for epilepsi og medinsier som holdt han i livet. Og medisiner som gjorde det vondt verre, ikke alle virket osm de skulle. Vi måtte ganske raskt ta stilling til at du ikke skulle gjennopplives om organene dine skulle svikte. Det gikk den veien.



En gang blei vi hentet da vi satt og spiste. Noe skjedde med deg, Daniel, pupillene hadde blitt så alt for store, og vi trodde det vi hadde vært så redd for, skjedde. Store pupiller som ikke reagerer på lys er et svært dårlig tegn, og faren for at Daniel skulle utvikle hjerneødem var til stede heilt fra starten av. Daniel hadde hatt tendenser til det før, og nå trodde vi det var skjedd. Vi trodde dette var slutten. Det var vel den første og siste gangen vi fikk beskjed om at "no skjer det". Det vi trodde skjedde, skjedde aldri, Daniel hadde startet med nedtrappingen av beroligende og smertestillende og han begynte nokk å våkne. Men det viste jo ikke vi, vi trodde Daniel døde fra oss.

Redselen, angsten som var hverdagen min i 2 uker på intensiven slapp ikke heilt taket, selv om Daniel klarte å puste selv etter å ha blitt koblet av respiratoren den 15 oktober. 2010. Selv om vi etter hvert kunne si at han var uttenfor livsfare. Nye utfordringer møtte oss, en Daniel som ikke hadde det godt, en Daniel som ikke sov, en Daniel med konstante spasmer, som badet i svette og hadde det vondt. En gutt vi ikke viste hvordan vi skulle roe, hjelpe eller trøste. Jeg kunne sove heile natten, men likevel kjentes det ut som jeg hadde kjempet mitt livs kamp når jeg våknet. Og jeg hadde utallige turer i heisen opp til 7 etg på barneavdelingen med en fryktelig følelse i kroppen. Jeg kan faktisk samenligne den med følelsen jeg hadde før jeg skulle ha eksamen. Den var over med en gang jeg fikk høre hvordan natten hadde vært, samme hvor ille det hadde vært, men følelsen av å ikke vite og ikke ha fulstendig kontroll over hva som skjer, er ikke god.

Jeg ler som regel nå, når jeg tar heisa opp til deg Daniel.. kanskje ikke vist jeg tar den aleine..men vist pappa eller storebror tar den sammen med meg. Det er en fryd å komme til deg nå. Du møter oss med verdens beste smil, og med glimt i øyet. Men er det noe som ikke stemmer en dag, vist du plutselig ikke har det bra når du står for eksempel, slik som nå, kjenner jeg uroen komme igjen. Det holder meg ikke våken om natten, men jeg bekymrer meg litt på dagtid. Problemer er for å løses og jeg er sikker på at vi til slutt skal finne ut hva som plager deg denne gangen også. Utenom periodene du står er du virkelig verden blieste lille kjempe.