Høst!

Pappa og Daniel mater endene ved "Lillevannet" forrige helg. Det var kjekt å ta turen dit igjen, var så alt for lenge siden sist!

Nå har virkelig høsten kommet, selv om temperaturen plutselig kan skyte i været. Høstfølelsen har sittet i lenge, været har vært dårlig i sommer. Jeg sitter med blanda følelser for denne høsten. Vi nærmer oss fort 1 år siden ulykken. Vi har hatt det verste året noen kan tenke seg. Og sant skal være, at jeg ikke ser så lyst på fremtiden heller. Å ha de samme forventinger til oss nå, som da vi hadde en funksjonsfrisk Daniel, blir feil, men likevel blir det krevd. Både fysisk, psykisk og ikke minst økonomisk, har vi store utfordringer i vente.

Av og til kjenner den den gode høstfølelsen kommer snikende, men desverre er den bare innom før virkeligheten innhenter meg. I fjor var vi ute på blåbærstur på denne tida her, i år tørker vi oppkast og jobber med alternative måter for Daniel og kommunisere på. Og bruker tid og krefter på ting som skulle ha vært på plass for lenge siden.

Og vi merker at jo mer sliten vi blir, jo fortere stresser vi oss opp. Jeg og Magnus har stått stødig, vi har tatt i mot det som har kommet. Vi begynner og bli lei av og måtte ordne opp, det krever mye av oss, krefter vi helst skulle brukt på familien. Vi begynner og tvile på oss selv, har vi for høye krav til hva vi kan forvente av kommunen? Det er vel neppe bare Daniel som har stort hjelpebehov her i Ålesund kommune, akkurat nå føler vi oss ganske alene om det, og det virker som at kommunen er på ukjent farvann.

Tiden vil vise hvor vi ender, og mens vi venter, prøver vi og ri av de verste stormene på best mulig måte, selv om det blir mange hissige samtaler, i tillegg til de jeg klarer og være behersket i, frustrasjoner her hjemme og ikke minst søvnløse netter. Av og til kunne jeg tenkt meg og lagt meg og ikke stå opp igjen. Og det ikke fordi vi synes det og ha Daniel her hjemme er så slitsomt. Selvsagt krever han mye, det er 24 timers pleie her hjemme, men hadde ting gått smurt, hadde vi ikke hatt det slik som vi har det nå. Vi har et håp om at vi har ei endring i situasjonen i nærmeste fremtid, men klok av skade er vi realistiske også, for ingenting er en selvfølge.

Jeg har en drøm om at ting skal roe seg, vi får roe oss, hente oss inn, hverdagen fungerer og ting faller på plass... før vi blir hevet ut i 100% jobb i januar.

Det har blitt mange negative innlegg på bloggen vår i det siste, men når frustrasjonen stadig når nye høyder, er det ikke lett og fokusere på så mye annet. Vi har også ting som fungerer i hverdagen heldigvis, som ergo/fysio (HURRA for de!!), vi har 50 timer med ULOBA, som vi virkelig trenger når den brutale hverdagen innhenter oss nå snart, Daniel er i gang med spesialpedagogikk, og skal starte med ASK (Alternativ og supplerende kommunikasjon). Vi er i signalkartleggingsfasen, og det er spennende. Habiliteringen følger opp dette. Og i dag hadde Daniel sin tredje dag i barnehagen, noe som er VELDIG spennende. Han har jo tante Marianne hos seg hele tiden han er der, og det er trygt og godt. Han elsker jo og være sammen med barn, det har vi jo skjønt for lenge siden, så det er jo stort for han og få denne stimulien. Og barna på Veslefrikk barnehage er jo bare så fantastisk herlige, med sine kommentarer og åpenlyse iver for at Daniel er der sammen med de! I dag hadde ei jente tegnet 8 tegninger på han, på knappe 30 min ♥ Og det var et av mange barn ♥

Onsdag fikk jeg førerkortet. Ingen visste jeg kjørte opp, og jeg er glad jeg er ferdig! Det er knappe 5 mnd siden jeg satt meg bak rattet på en bil for første gang, og nå kjører jeg plutselig alene. Det er rart, og selvsagt stort. De første kjøreturene alene var nervepirrende, men jeg kjenner nervene har roet seg betraktelig nå. Men jeg savner nok av og til den L`en bakpå bilen ;) Storbror i huset var i hvertfall veldig fornøyd da han ble hentet av meg onsdag... han såg etter pappa og Daniel, og lurte på hvor de var :)

Jeg har jo som vanlig en del bilder på lager, og her kommer litt fra høsten hittil:


Jammen er det gøy å få være med på tur :) 21 august 2011.


Mamma og Daniel kikker på storebror som fisker ♥


Søtnosen ♥


Vil du plaske litt i vannet, Daniel?


Vi prøver oss på en blåbærtur i år også, i skogen like ved. Ble ikke mange blåbæra, men kjekt var det fordi! 26 august. På denne steinen satt pappa og Daniel i fjor høst også.


Megakooooos ♥


Verdens gladeste?


De flotte høstfargene er på plass!


Verden er så stor så stor, Daniel Daniel liten,
mye større enn du tror,
Daniel, Daniel liten.

Daniel gjør noe med oss alle. Hvordan kan man være så glad hele tiden? Han er mitt store forbilde, og grunnen til at vi aldri kommer til å gi opp, selv om det hadde vært det enkleste av og til. Han fortjener det beste, av det beste. Han er sola på himmelen, når alt annet er grått, og han minner oss daglig på hvor skjørt dette livet er. Og selvfølgelig kan man ikke gjøre noe annet enn og smile, når denne karen smiler til oss??