Ulykken ved Blindheim barnehage

De fleste venter nok på at jeg skal komme med en reaksjon etter dagens avisoppslag, og jeg må innrømme at jeg ble litt satt ut da jeg i dag tidlig, fikk se Sunnmørsposten sitt førstesideoppslag. Jeg har egentlig ventet på det. Det har lagt i hodet mitt helt siden 27 juni 2014. Det har vært stille så lenge, og jeg og Magnus har flere ganger lurt på hvordan etterforskningen gikk. Vi snakket om det senest for noen få uker siden. Men man blir satt ut likevel, og den vonde klumpen i magen kommer. Overskriften var jo ikke å ta feil av, og resten av innholdet i artikkelen var like rystende. Vi har jo vært i en lignende situasjon selv. Daniel overlevde, men vi har vært gjennom mye av det samme. Ulykken, telefonen fra barnehagen, gjenopplivningen, kriseteam, politianmeldelsen. Alle spørsmåla; Hva har skjedd? Hvordan kunne det skje? Hvorfor akkurat vår gutt? Tida etterpå, bistandsadvokat, ventetida, både på at politiet og statsadvokaten skal få etterforsket og sagt sitt.

Daniel overlevde, Adrian døde.

Daniel overlevde takket være noen små, observante barn som var bekymret for hvor Daniel ble av etter han for ned gjennom rørsklien. Han kom jo aldri ut igjen. Han var livløs da de fant han. Han pustet ikke, og hadde ikke puls. Daniel fikk ei anoksisk hjerneskade, som betyr at det har vært totalt fravær av oksygen fra da ulykken skjedde, til han ble funnet. Hoppestrikket var surret to ganger rundt hodet hans, og sørget for at Daniel svimte av ganske fort. Daniel var uten tilsyn i 15 minutter. Hvor lenge han hadde hengt i sklien får vi aldri vite, men skadene ble katastrofale.

Også skjer det igjen, bare 6 måneder etter Daniel si ulykke, blir ei lita jente funnet med ei rullgardinsnor rundt halsen på en barnehage i Tromsø, 1 april 2011. Ingrid dør fem uker etter, av skadene.

Og knappe fire år etter Daniel si ulykke, skjer det igjen, her i Ålesund. I nærmiljøet vårt.

Det er hjerterått, og man sitter igjen med så mange spørsmål som aldri blir besvart. Og igjen reiser de samme spørsmåla seg, de samme diskusjonene. Mange med sterke meninger. De fleste er enige om at nedskjæringene i barnehagene er skumle. Verken sikkerheten eller det pedagogiske arbeidet blir godt nok. Men ingenting skjer. Ålesund kommune varsler igjen om nedskjæringer i barnehagesektoren. Og er nok ikke den enste kommunen som gjør det. Hvor lenge går det før ei ny, alvorlig ulykke skjer? Og hvor lang tid tar det før den også blir glemt?







Bildene er tatt like før ulykken, for 4,5 år siden.

Nå skal jeg lage til medisin til kjempen min og kanskje skifte bleie. Gitt han en klem når jeg snur han i sengen, slik som jeg alltid gjør. Livet ble ikke som vi hadde tenkt, men gud så glad vi er for at vi fremdeles har han her sammen med oss. Og jeg tenker ekstra mye på mammaen og pappaen til Adrian når jeg i morgen får gratulert kjempen min med dagen. 8 år!! Vi feirer at vi fremdeles har han her hos oss. For det er ingen selvfølge.

Karina