Vi lever en dag av gangen!

"Jeg lever en dag av gangen.
Hver dag leter jeg etter et frø av glede.
Om morgenen sier jeg:
"hva er min glede i dag?"
Så lever jeg dagen.
Spør meg ikke om morgendagen."
Barbara Jordan

Hverdagen vår er snudd heilt på hodet. Vi har et barn som gikk fra å være en selvstendig liten gutt som var høyt og lavt fra morgen til kveld, til å ikke klare noe selv lengre. Selv det å sove har vært et stort problem, og han får den dag i dag god hjelp til også det. Og selv om hverdagen har blitt mye bedre, fra det helvete vi var i de første månedene, så kan det ikke sammenlignes med hvordan vi hadde det før ulykken.

Men vi må jo leve videre, vi må gripe dagen og gjøre det beste ut av den. Vi må finne små frø som gjør at vi orker dette. Livet går for fort til at vi kan sørge oss gjennom hver eneste dag. Barna våre fortjener å ha foreldre som fortsatt smiler og ler, hadde vi ikke gjort det, vet jeg ikke hvor vi hadde vært i dag. Ukene vi var i helvete vil nokk alltid true dagene, for veien dit er så alt for kort. Men stort sett klarer vi å skyve unna de tunge tankene, og la et lite frø spre glede hver eneste dag.

Men morgendagen tenker vi lite på.


Alltid i farta!

Uvissheten..

Hjernen trenger oksygen. Får den for lite, eller som du, Daniel; Totalt fravær av oksygen, blir det fort skade. Og jo lengre du er uten oksygen, jo større blir skaden. Hvor lenge lå du i sklien, Daniel? Hørte du barna leike rundt deg, ei lita stund, før du sovnet? Var du redd? Prøvde du å rope på mamma, men du klarte det ikke?

Daniel, du må lære seg alt på nytt. Du lå så alt for lenge uten luft. Målene vi setter for deg, vil for mange virke små. Mange skjønner ikke hvor mange timer med trening det ligger bak å bli sterkere i nakken, slik du kan holde hodet ditt bedre, eller å holde vedlike det at du faktisk kan stå på beina, med god hjelp eller et ståstativ, uten feilstillinger som gjør det umulig for deg. Å strekke venstrebeinet nå, er vondt, veldig vondt. Så vondt at du gråter store, salte tårer. Tårer som fort kan få andre til å gråte sammen med deg. Av og til, gråter du så du blir lilla i ansiktet, vi blir redd for at du skal svime av. Du har jo aldri gråte slik før du, Daniel. Men så har du jo aldri hatt så vondt før heller. Jeg liker dårlig den fargen, tankene går tilbake til ulykken. Og hvordan du måtte sett ut da strikket løsnet fra halsen din. Tanker jeg helst ikke vil ha.

Veien videre er uviss Daniel, og det er tungt å ikke vite.

om å flytte fjell..

Det kunne gå dager mellom gråt da du var baby. Jeg tror du blei født med et smil om munnen ♥ Det skulle ikke så mye til for at du var tilfreds; litt pupp, tørr bleie og kos, så var dagen reddet for deg ♥ Når du blei eldre så begynte du å vise litt mer viljestyke, men smilet var fremdeles aldri langt unna. Du sjarmerte mange på din vei, tross mange fantasifulle påfunn, som ikke alltid mamma synes var like gøy som du gjorde.

Husker du alle fantestrekene du fant på, Daniel? Jeg ser på veggene rundt omkring i huset og tenker at jeg aldri ville vært de strekene som pryder tapeten, foruten, jeg minnes kjøkkenbenken full av kaffegru, og der står du, på en stol med svarte hender, så stolt og glad for hva du hadde klart. Eller hva med den gangen du og Eric hadde stappet doen og vasken full av toalettsaker og satt på vannet.. pappa måtte lage ei åpning inn til sluken i dusjen den dagen. Og i dag mintes jeg deg, da jeg var ferdig dusjet og litt vann hadde sivet ut på gulvet.

Vi var lenge redde for at den blide gutten var borte for alltid. På intensiven blei vi forberedt på det aller verste, om du skulle overleve. Mye blei fortalt..virkelighetsorieneringen vi fikk var brutal, og jeg var på ingen måte sjokket eller overrasket over hvor lite tilstede du var, da du etterhvert "våknet" etter uker i respirator. Mamma var mest av alt lettet over at du hadde vært så sterk og overlevd.

Hadde jeg vist hvor langt du skulle komme i løpet av de neste tre månedene, hadde jeg spart meg mange tårer og mange tunge tanker som en mamma aldri skulle ha trengt å tenke. Tanker jeg aldri turte å si høyt, for jeg mente de jo ikke? Jeg hadde kunnet sett fremover med visshet om at det skulle bli bedre..og bedre.. og bedre, Men ingen viste noe, og fremdeles vet ingen hvor langt du kan nå.

Akkurat nå er mamma bare så glad, glad for at du igjen er den blide gutten som vi hadde før ulykken skjedde, glad for at vi får høre latteren din, glad for at vi kan prate med deg, og få respons tilbake. Selv om du ikke kan prate, lager du godlyder og "snakker" med oss. Vi snakker om en helt annen våkenhet enn før nyttår, den lille oppvåkningen du igjen har hatt, flyttet et fjell i mamma sine øyner. Du skal bli den gutten Daniel, som flytter fjell stadig vekk. Du skal aldri slutte å overraske og vi skal hjelpe deg på veien mot det livet du fortjener å ha. Og de tårene som felles for deg nå Daniel, er mest gledestårer. Gledestårer over at kjempen vår har kommet dit ingen turte å drømme om.


Trygt og godt på pappas fang 23.jan.2011

Helga har gått så bra som vi drømte om, og farmor og farfar fikk sett deg på ditt beste. Selvfølglig dukker minnene om en annen Daniel opp, en Daniel som er i farta og prater i ett sett. Men de farger ikke dagene lengre i den grad de gjorde før. Forstå meg rett, vi kommer alltid til å savne deg, Daniel, men vi tilpasser oss livet slik det er nå, og gleder oss til flere dager og fremskritt sammen med deg. Vi elsker deg, kjempen vår!! ♥

famor og farfar er her snart ♥

I morgen kommer farmor og farfar. Sist de såg deg, var du koblet på respirator, du pustet ikke selv, og du hadde slanger og ledninger overalt. Kontrasten blir stor i forhold til hvordan du er i dag. Men den er også stor i forhold til den gutten du var før ulykken.

Farmor og farfar har bare fulgt med fra sidelinjen, gjennom telefonen, når vi har hatt tid til å oppdatere. Så de vet nokk ikke helt hva de skal forvente, og det blir nokk tøft og se deg som du er nå. Vi andre som er hos deg daglig, er nokk bare lettet over at vi har kommet der vi er i dag. Mamma og pappa rekker knapt å tenke på alt vi har mistet. Vi er travelt opptatt for at du og storebror skal ha det best mulig. Og vi dytter kanskje unna følelsene, ved å være så travle som vi er nå. Men vi er i hvertfall til stede, her og nå, for deg og for storebror.

Vi er spente på morgendagen, Daniel. Hvordan vil du reagere når farmor og farfar kommer?

Første gang..

Første natt hjemme ♥ Vi er på første gang stadiet for andre gang vi, Daniel. Første gang du smilte, første gang du gråt med tårer, første gang du lo..
første gang du beveget armen din selv (eller var det spasmer??), første gang vi tror du sammarbeidet pittelitt da vi guidet deg under morgenstell, første gang vi forsto at synet ditt var der, men hvor mye ser du?.. det er vel her vi faller av lasset.

Men i natt har du sovet hjemme for første gang etter ulykken, det er virkelig en milepæl. Vi bestemte oss allerede forrige helg at vi ville det. Det er vondt å kjøre deg tilbake til sjukehuset etter du har vært hjemme. Spesielt de dagene som er riktig gode. Men også de dagene der vi er så sliten at vi er kvalme. Vi vil jo at du skal være hjemme hos oss, det er her du hører til ♥ Jeg skulle ønske at det var uendelig med energi i meg, at jeg holdt ut time etter time med gråt, uten å føle en viss lettelse når jeg går ut av den sjukehusdøra, og vet at jeg slipper å høre gråten din før etter ei natt med søvn. For det er ikke noen god følelse.


Sleeping beauty ♥

Natta gikk over all forventning. Mamma og pappa var veldig spente. Storebror og. Like spente som da vi tok deg med hjem for aller, aller første gang, 5 dager gammel. Og vi var glade, for at alle endelig var samlet igjen, om det så bare var for helgen.
Men vi hadde nokk håpet på noen bedre dager sammen i helga, Daniel. Men noe plager deg, og da blir ting ekstra triste, og kroppen din sammarbeider ikke. Vi håper det ikke er starten på en ny nedtur. Det blir tungt, etter så mange fine dager sammen med deg. Ja, faktisk heile året har vært mer eller mindre bra! Spørsmålet om vi orker en runde til, dukker stadig opp. Vi går heile tida på tå hev. Leter hele tiden etter tegn som tyder på at noe er på gang. Og vi blir utmattet bare ved tanken på at vi enda en gang må gjennom helvettesuker. Vi vil ikke! Du fortjener så mye bedre.

Tårer..

Det ble felt noen tårer for deg i dag, Daniel ♥ Først av mamma, som kom i prat med ei som har en gutt som er like gammel som deg, til og med født på samme dagen. Så av noen pleiere på barneavdelingen da du lo og gurglet og hadde det så fint ♥ Tårer ble felt på oppvåkningen og, av en sykepleier som var ofte hos deg på intensiven, de blir alle så rørte når de ser deg igjen, selv om du bare sover. De får jo vite hvor fint du har hatt det i år. Og tankene tilbake til hvordan det var og kunne ha blitt er såre tanker, selv for de som ikke står deg nærest.

Du rører ved så mange hjerter, Daniel. Og mange øyner blir våte. "Tenk om det var mitt barn", tenker de nokk. Men du er mitt barn, Daniel. Og jeg er evig takknemelig for at du er her hos oss fremdeles ♥

Heia Daniel!!!

Våknet du enda litt i dag Daniel? Da vi låg i senga til mamma og pappa alle mann.. slik som vi pleide å gjøre før!? Det var i hvertfall starten på en fantastsk dag, sammen med den beste lillebroren i heile verden ♥ Allerede da, kom du med en ny lyd. Foruten et par ganger der du har komt med latter/hvin så har det bare vært klagelyder og gråt som har kommet fra deg siden ulykken var ute. Men i dag har du virkelig vist at du kan. Du har komt med så mange god-lyder og smilt som aldri før. Og du har gapskrattet, Daniel. Og vi har ledd med.

Og den tvilen som har gnaget, at du kanskje ikke skjønner hva vi sier eller gjør, er borte vekk. For du ler når vi tuller, Daniel, du smiler når du snakker med noen i telefonen og du smiler når du oppdager at du kommer med lyder.

Vi heier på deg, Daniel, du er en fantastisk gutt. Og jeg er så uendelig taknemlig og glad for at du valgte livet, og for at legene ikke gav deg opp.

"Kjempen Daniel"

Det er ikke uten grunn at bloggen din heter "Kjempen Daniel". Du viser gang på gang at det er akkurat det du er! Det har vært tre tøffe måneder, tøffe for deg som har måttet kjent alt på kroppen, men også for oss som står rundt. Det har gått opp og ned, og nedturene har vært harde. For harde for en liten gutt på tre og et halvt år. Men du har komt deg gjennom de, ikke som noen sterkere gutt, for det har tatt tid å bygge deg opp igjen, men du HAR komt deg gjennom de!

I dag fikk du masse skryt, Daniel. Selv om vi ikke har brukt jula på hardtrening, så høster du likevel. Nakken din og ryggen har blitt sterkere, og du snur hodet kjempe bra nå. Dette er starten på å nå MÅL NR 1, Daniel!

Vi skjønner at det ikke er gøy Daniel, og at du blir lei. Du er tre år, du skulle brukt tida di ute i gata, aka på akebrett, gått på skogstur sammen med mamma og lunsjer i hagen. Og det er vanskelig å forstå, at du må nødt til å trene for å bli bedre. Vi synest du er tålmodig, Daniel, du som aldri satt stille mer enn ett minutt. Kryper det i beina dine? Får du lyst å bable hull i hodet mitt?

Dagene går fort, det er mye trening, hvile og kos. Vi tar turer hjem, og gleder oss til vi slipper å dra tilbake på sjukehuset. For du skal hjem Daniel, det må du ikke tvile på. Og vi gleder oss stort til det ♥

sår...

3 måneder siden ulykken. Mamma liker slettes ikke denne datoen.

Jeg er ikke sint, i hvertfall ikke i dag. Bare sår, sår for at vi holdt på å miste noe av det kjæreste vi har, sår for deg Daniel, for alt DU mister, alt DU ikke får oppleve, alt vi mister som familie, sår av savn. Sår fordi vi må forholde oss til så mange vanskelige, men nå, viktige spørsmål. Vi fikk igjen en påminnelse om noen slike vanskelige spørsmål i dag. Mamma og pappa må gå i tenkeboksen, hva er best for deg Daniel? og hva er det beste for oss som familie? Hadde vi bare vist hva som ventet oss.

En ny milepæl er nådd.

I dag gledet du så mange Daniel, ingenting er vakrere enn å få smil fra deg ♥ Det rører oss langt inn i hjerterota. Det er ikke hverdagskost, disse nydelige smila dine. Ikke slik som før. Før kunne du smile dagen lang. Men ingenting er som før.

Men i dag smilte vi sammen med deg Daniel, hva gjorde deg så glad? Skjønte du at mamma var på plass igjen? Har du savnet meg? Hørte du oss, da vi sa at det er dumt legene aldri ser deg når du er så fin som du er nå, de er som regel bare innom når du har feber og har det vondt.

Vi nådde på mange måter en milepæl i dag, Daniel. Du lo, du hvinte faktisk. Det er tre måneder siden sist.

Kanskje legene har hatt sine tanker om dette var det beste for deg, å fortsette livet etter denne ulykken. Det har vært en kronglete vei frem til hvor vi er nå, og vi vil møte enda flere utfordringer i fremtiden. Men i dag fikk legen sett det beste av deg. Akkurat der og da, delte vi tre noe sammen, og vi kunne smile og le sammen med deg, Danielen min. Akkurat der og da vet jeg han tenkte at det var verdt det. Det tenker mamma og!

"Vi er bestevenner vi".

"Vi er bestevenner vi".. du og storebror. Husker du da du sa det, i sommer da vi var på denne fjellturen? Mamma knipser som vanlig alt for mange bilder, og dette bildet er tatt akkurat når du sa det til storebror. Dette bildet vil alltid representere dere to som bestevenner, Daniel. Vi ser stoltheten i øynene han, og kjærligheten i ansiktet ditt.

Helt siden du var baby har du sett opp til storebror. Du har sett på han med øyner bare en lillebror kan. Du ser fortsatt på storebror med kjærlighet i blikket. Det er ingen tvil i at du husker han. For vi er bestevenner vi.

Den første dagen i det nye året..

Hallo!! Hørte du oss, du der oppe? I går, da vi skålte for Daniel? Også tenkte du at det var på tide det gikk våra vei?

Såg du mine tårer? Kjente på sorga mi? Fortvilelsen over at noen må ha det så vondt?

Takk! For at du enda en gang hørte oss. Daniel har det bedre i dag. Vi andre og.

Det falt noen tårer i går..

for hvordan det skulle ha vært, men ikke blei. For armene jeg skulle hatt rundt halsen min, vekta di i favnen min, da klokken bikket midntatt, og et nytt år startet. År 2011.

I stedenfor så låg du i ei sjukehusseng på et rom du ikke kjenner, heilt utslått etter en slitsom dag. Siste dagen i år 2010 blei ingen god dag for deg. Feber, spasmer og gråt. Og det er dessverre ikke noen uvanlig dag for deg. De siste tre mnd av år 2010 har vært brutale. Nesten ikke levelige. Men du kjempet og vant over døden, koma, abstinenser, og du har kjempet deg gjennom krefter vi ikke ante kunne finnes i en sånn liten kropp, kjempet deg gjennom infeksjoner, våkedøgn, operasjon, undersøkelser, blodprøver, trening, smerter og forvirring. Vet du hvor du er, eller hvem du er?

Vi heva glassa for deg i går Daniel, vi skålte for deg. Jeg, pappa og storebror ♥ Vi elsker deg og savner deg ♥ Vi håper at du sakte men sikkert kommer tilbake til oss. Og vi skal gjøre ALT for at det skjer. Godt nyttår lillebror, dette er ditt år ♥