om å flytte fjell..

Det kunne gå dager mellom gråt da du var baby. Jeg tror du blei født med et smil om munnen ♥ Det skulle ikke så mye til for at du var tilfreds; litt pupp, tørr bleie og kos, så var dagen reddet for deg ♥ Når du blei eldre så begynte du å vise litt mer viljestyke, men smilet var fremdeles aldri langt unna. Du sjarmerte mange på din vei, tross mange fantasifulle påfunn, som ikke alltid mamma synes var like gøy som du gjorde.

Husker du alle fantestrekene du fant på, Daniel? Jeg ser på veggene rundt omkring i huset og tenker at jeg aldri ville vært de strekene som pryder tapeten, foruten, jeg minnes kjøkkenbenken full av kaffegru, og der står du, på en stol med svarte hender, så stolt og glad for hva du hadde klart. Eller hva med den gangen du og Eric hadde stappet doen og vasken full av toalettsaker og satt på vannet.. pappa måtte lage ei åpning inn til sluken i dusjen den dagen. Og i dag mintes jeg deg, da jeg var ferdig dusjet og litt vann hadde sivet ut på gulvet.

Vi var lenge redde for at den blide gutten var borte for alltid. På intensiven blei vi forberedt på det aller verste, om du skulle overleve. Mye blei fortalt..virkelighetsorieneringen vi fikk var brutal, og jeg var på ingen måte sjokket eller overrasket over hvor lite tilstede du var, da du etterhvert "våknet" etter uker i respirator. Mamma var mest av alt lettet over at du hadde vært så sterk og overlevd.

Hadde jeg vist hvor langt du skulle komme i løpet av de neste tre månedene, hadde jeg spart meg mange tårer og mange tunge tanker som en mamma aldri skulle ha trengt å tenke. Tanker jeg aldri turte å si høyt, for jeg mente de jo ikke? Jeg hadde kunnet sett fremover med visshet om at det skulle bli bedre..og bedre.. og bedre, Men ingen viste noe, og fremdeles vet ingen hvor langt du kan nå.

Akkurat nå er mamma bare så glad, glad for at du igjen er den blide gutten som vi hadde før ulykken skjedde, glad for at vi får høre latteren din, glad for at vi kan prate med deg, og få respons tilbake. Selv om du ikke kan prate, lager du godlyder og "snakker" med oss. Vi snakker om en helt annen våkenhet enn før nyttår, den lille oppvåkningen du igjen har hatt, flyttet et fjell i mamma sine øyner. Du skal bli den gutten Daniel, som flytter fjell stadig vekk. Du skal aldri slutte å overraske og vi skal hjelpe deg på veien mot det livet du fortjener å ha. Og de tårene som felles for deg nå Daniel, er mest gledestårer. Gledestårer over at kjempen vår har kommet dit ingen turte å drømme om.


Trygt og godt på pappas fang 23.jan.2011

Helga har gått så bra som vi drømte om, og farmor og farfar fikk sett deg på ditt beste. Selvfølglig dukker minnene om en annen Daniel opp, en Daniel som er i farta og prater i ett sett. Men de farger ikke dagene lengre i den grad de gjorde før. Forstå meg rett, vi kommer alltid til å savne deg, Daniel, men vi tilpasser oss livet slik det er nå, og gleder oss til flere dager og fremskritt sammen med deg. Vi elsker deg, kjempen vår!! ♥