Mamma gleder seg til den dagen vi ikke trenger å kjøre deg tilbake på sjukehuset på søndagskvelden. Vi har hatt ei god helg sammen, du og jeg. Du er mammas solstråle.. hvem andre enn du, babler og smiler, stivnet i samme stilling som du da du la deg, kl 0400 om morgene? Så fikk vi bruke tidlige morgentimer på å ligge tett i tett i samme seng som vi pleide å sove i, alle sammen, før ulykken. Mamma fikk holde rundt deg, og du fikk sove litt til, med mamma sine armer rundt deg. I ei kjent seng. Og du gråt sårt da jeg gikk for å lage mat til deg kl 6. Redd for å bli forlatt av mamma. Men mamma skal passe på deg for alltid, Daniel. Jeg kommer alltid tilbake. Jeg gjør alt for deg, kjempen min. For deg, tusen ganger til ♥
Srev en lang kommentar, men den gikk ikke inn, borte ble den.
SvarSlettSå jeg sier kun det jeg mener var viktigst i denne.
Jeg har grått med hoven og rød, jeg er rørt over deg og din families styrke.
Jeg bøyer meg i støvet for en tøff gutt som du er.
Den utholdenheten du må ha, som tross smerfter, frustrasjon og forvirring ha rgjort at du har kommet seg så langt som du har på disse siste månedene. Jeg er stum av beundring.
Og til mamma, pappa og storebror, sender all min styrke og energi for å kunne spe på de tunge dagene, hvor tilbakegang og utfordringer føles å ta knekken på en.
Prøv å lukke ut den dårlige samvittigheten, og kose dere sammen som par og familie på 4 selv om det noen ganger bare 3 er tilstede.
Gudene må vite hvor tungt dere har det.
En varm god klem til dere alle 4, fra Bente og Marwin <3
Tusen takk for en kjempe god kommentar, og ikke minst klem, Bente! Vi har litt så stri med begge to, tror jeg! * Klemmer på *
SvarSlettDaniel er virkelig et lite mirakel, og det går stadig fremover med han. Hjernen er et stort mysterium, og Daniel er et levende bevis på at ingen vet hvordan ei hjerneskade vil utarte seg. MR bilder og tester som er blitt tatt viser noe helt annet enn det vi opplever. Og vi håper han vil nå langt.
Livet vil aldri bli som før, men vi klarer vel utrolig nokk og leve i nuet, og også tenke positivt om fremtiden. Savnet etter det som engang var dukker selvsagt opp, og det vil det alltid gjøre. Vi vil for alltid savne Daniel. Men vi er jo på den andre siden så overlykkelige for at vi fortsatt har han med oss, og det er ikke alltid like lett å sjonglere mellom de følelsene.
Vi ser virkelig frem til den dagen vi tar Daniel med hjem for godt. Så får vi bare gjøre som du sier, gjøre det beste ut av at vi som regel bare er tre..enten på sjukehuset eller her hjemme. Håper dere klarer det samme! Jeg er stadig innom for oppdateringer! Mange klemmer tilbake til dere, Bente og Marwin!