Reddet av lekekammerater

Tiden etter Daniel blei innlagt på intensiv avdelingen på Ålesund sjukehus blei vi automatisk vernet mot mediene. Vi såg verken på TV, las aviser eller satt på internett. Daniel var alvorlig skadet og alle våre tanker var hos han. Det lille vi fikk høre var gjennom familien, og for å være heilt ærlig så brydde jeg meg ikke om hva som blei sagt eller skrevet. Det er først i ettertid, da Daniel var utenfor livsfare, jeg saumfarte alt jeg kunne finne av informasjon. Og det hender den dag i dag jeg søker på ulykken, ser på opptak og lurer på hvordan dette kunne skje.

Allerede 6 oktober skriver Sunnmørsposten at Daniel er blitt reddet av lekekammeratene sine. Mange har reagert på den artikkelen, mange kjente på sinne over å måtte lese noe sånt, legene reagerte sterkt på overskriften. Faktumet var at Daniel slettes ikke var reddet på det tidspunktet, og skulle han overleve, så var sjansene for at vi skulle ønske at han ikke gjorde det, store. For til hvilket liv våknet han opp til? Skaden som var oppstått var allerede fatale.

Det var jo ingenting annet enn at Daniel skulle overleve, vi håpet og ønsket. Akkurat der og da, i sjokket, i sorgen, var tanken om at Daniel ikke skulle være på denne jorden mer, for mye å takle, men vi blei minnet på det hver gang vi pratet med en lege, eller såg på lille Daniel som låg i senga med slanger overalt. I dag er vi selvsagt evig taknemlig for insatsen legene gjorde for å redde vår lille kjempe. Den var eksperimentell, men mest sansynlig var den avgjørende for Daniel. Det er vanskelig å vite hvor Daniel hadde vært i dag om han ikke fikk den behandlingen som han gjorde på Ålesund sjukehus. Kanskje hadde han vært en liten engel nå, kanskje hadde han levd.. men ikke levd likeve? For med de skader han har, er det et mirakel at han er der han er nå. Han er vår lille kjempe, helt og mirakel.

I dag er det 4 måneder siden ulykka. Skadene Daniel fikk da han låg i den sklia, viste seg å være katastrofalt store. Vi har bodd på sjukehuset i 4 måneder, pendlet frem og tilbake, tatt vare på storebror på best mulig måte, alt vi gjør heile dagen er for at Daniel og Sebastian skal ha det best mulig. Likevel strekker vi ikke til. Vi håper dagene blir letter når Daniel får flytte hjem. Men det skal bli tøft det også, og ikke minst trangt. Sammen med Daniel følger mye utstyr som trengs for å få dagen til å fungere, og Daniel til å fungere på best mulig måte. Sammen med Daniel følger det også assistenter. For vi må ha hjelp. Og jeg klarer ikke heilt å forestille meg det livet vi har i møte.

Vi har fått hjemreise dato. 1 Mai. Til våren. Daniel har fylt 4 år da. Og vi har bodd på sjukehuset i 7 måneder.