Ståstativet!

Allerede dagen etter vi kom på barneavdelingen, den 22 oktober 2010, kom habiliteringen med rullestol og ståstativ. Daniel hadde så og si over natten blitt mye stiver i leddene, spesielt i ankel - og håndledd. Så det blei bestemt at han måtte opp og stå, og det fort.

Det var slettes ikke bare, bare for Daniel å stå i ståstativet i denne perioden. Han hadde ei nyoppstått hjerneskade, og var ikke orientert for tid eller sted, og det hele var nokk ganske traumatisk for han. Og et par minutter var nokk. Han sovnet ofte av utmattelse etterpå.

Nettopp fått ståstativet, og liker det ikke!

Vi må heilt frem til januar 2011 før Daniel begynte å like ståstativet. Da jeg startet denne bloggen 1 Januar 2011, ante jeg virkelig ikke hvilket vendepunkt nyttårsaften ville være. Og en kan virkelig undre seg over hva som skjedde. Plutselig hadde vi en heilt ny gutt, som smilte og var fornøyd, og som godtok å stå, og likte det, til og med sovnet stående!

11 januar, og Daniel synes plutselig det er ok å stå!



14 januar.. en litt trøtt Daniel ♥

Siden har Daniel stått så og si hver dag. Vi fant etter vært ut at å se på TV menst han sto var en sukse, og nå ser som oftest på film når han står. Han jobber godt med blikket når han ser på TV, han lager lyder "til" filmen og viser følelser som redsel, tristhet og glede, alt etterosm hva som skjer på filmen. Ser han ikke på film baker han, leser eller prøver å fange noen. Ståstativet har hjul, så vi kan trille han med oss der vi går.

Daniel ville se på storebror som hoppet trampoline, så da trillet vi han med oss ut i døråpninga. Han har et bord forran seg som han kan holde på med forskjelig der.

Daniel har i perioder vist ubehag når han står. Gråting og stressutslett pleier å være sikre tegn på smerter. Vi har gjentatte ganger prøvd å slutte på smertestillende, og har gjentatte ganger erfart at det ikke fungerer. Det går bra noen dager, så gir Daniel tydlig uttrykk for smerter og ubehag. Nå står vi på lavest mulig dose for at han skal kunne gå og stå hver dag.

Seinest for ei ukes tid siden måtte jeg sette Daniel på en Voltarenkur, da han plutselig begynte å gråte sårt når han gikk og sto. Vi måtte avslutte etter noen få minutter, og det var noe som ikke stemte. Voltaren skal bare gies tre ganger i døgnet, så hver 8ende time fikk han en tablett. Etter å ha fått tre tabeletter var han oppe og sto igjen som før. Noen dager var litt vondere enn andre, men nå har det gått kjempe fint de siste 4 dagene. Nå trapper vi ned og ser om det går bra.


Sånn ser ståstativet ut fra siden!


Bakfra.


Daniel er ferdig med å stå, og pappa trykker ned pedalen for å legge ståstativet ned.



Daniel, etter å ha stått i 70 minutter. Like fornøyd :) Som dere ser har han gode støtte på sidene ved midje og hofter, han har feste (borrelås) over brystkasse og hofter, og støtter over knær. Det er dette som skal til for at Daniel klarer å holde seg oppe, og han har så og si full vekt på beina.


Guttane mine ♥