Sorger og gleder ♥

Trist og lei seg, er vel alle i blandt. Noen er vel mer trist og lei seg enn andre. Jeg føler ikke jeg kommer under den katogorien som er mer trist og lei seg, til tross for de store utfordringene vi møter i hverdagen. Sorgen over å ha mistet den Danielen vi hadde før ulykken, vil alltid være der. Vi vil alltid savne han, og undre oss på hvilken person han hadde utviklet seg til å bli, hvordan han hadde klart seg på skolen, om han blei som storebror med makk i rompa, eller om han blei en litt roligere variant. Hvordan ungdomstida hans hadde blitt, hvilke valg han skulle ta, kjærester, barn og jobb. Han hadde hele livet forran seg, helt til ulykken var ute. Livet endret seg drastisk. De forutsetningene han før hadde, er ikke til stede lengre. Nå er det vi her hjemme som avgjør fremtiden til Daniel, vi og den støtten og hjelpen kommunen og staten gir oss og han.

Likevel er vi lykkelige.. og Daniel er lykkelig. Vi er lykkelig på helt andre premisser enn vi var før. Vi føler oss heldige, for at vi har de to kjekke barna våra her sammen med oss. Begge to ♥ Familien er komplett. Ingen mangler ♥ Vi ler oss som regel gjennom dagen. Ikke fordi livet er så lett for tiden, for det er det slettes ikke, men fordi barna våra gir oss så mye. Og vi har mye å glede oss over, mye å le for og av!


De beste guttane ♥

De vanskeligste tankene slipper vi å forholde oss til lengre, vi har måttet tenkt tanker som ingen foreldre burde ha tenkt, tatt avgjørelser som ingen foreldre burde ha tatt. Vi hadde det så tøft, så vanskelig, over så lang tid, at det vi "sliter" med nå, er småtteri. Og blir vi trist og lei, og har vanskelige tanker, så skal det bare et blikk på Daniel til, før hjertet hopper av takknemlighet og lykke. Det skal ikke så mye mer til, for vi har vært så nær å miste noe av det mest dyrebare vi har. Et barn. Og vi var så nær et liv i helvette, sammenlignet det vi har i dag.

Men selvsagt tenker jeg av og til på hvor mye enklere alt var før. Hvordan vi tok ting for gitt. Vi gjør ikke lengre det. Det er selvsagt trist å tenke på alt vi har mistet, alt vi går glipp av, livet Daniel kunne ha hatt, livet vi kunne ha hatt. Men Daniel gir oss flere gleder enn sorger nå, og det tar vi aldri for gitt igjen. Vi gleder oss over øyeblikka, over at vi har Daniel og storebror her hos oss, og alt de gir oss.

Morroklumpen vår 19 september 2010.

Livet vi nå lever, er ingen dans på roser. Selv om vi er lykkelige og gleder oss over fremskritt, over vakre, gode gutter, over kjærligheten, over små gleder som gir store opplevelser, krever hverdagen mye av oss som foreldre. I tillegg til å tilpasse oss det livet vi nå har fått utdelt, skal vi forholde oss til å ikke lengre ha et privatliv, ikke lengre ha den valgfriheten vi hadde før, den sosiale delen vi går glipp av fordi vi ikke kan være ute i jobb, vi må forholde oss til kommunen, til staten, til ordninger som både er til hjelp og til besvær. Ikke alt er som det burde i dette samfunnet, og det får vi erfare nå, enten vi vil eller ei.

Heldigvis er jeg ikke langsint, og gjennom bloggen, klager, søknader og mailer, får jeg sagt det meste jeg har på hjertet. Selvsagt brenner jeg for mine barn og oss som familie. Jeg brenner for at vi skal få den beste hverdagen som mulig. For de rettighetene vi har, og burde hatt.

Det er nokk flere av oss som drømmer om et samfunn hvor systemet jobbet sammen med oss og ikke mot oss. Et system som vil vårt barns beste, ikke hva som er billigst og enklest. Noe er feil når det er frustrasjonen og irritasjonen over systemet som er det som sliter en ut, og ikke pleietyngden en har her hjemme. Fristelsen med å la problemene gå forbi i stillhet er stor. Men rett skal være rett. Og urett må rettes opp.


Far og sønn ♥


♥ Lykke ♥