St. Olavs Hospital

Mandag ettermiddag fikk jeg melding av barnelegen til Daniel, at St. Olavs kunne ta i mot Daniel for Botox -injeksjoner allerede torsdag. Tirsdag fikk jeg ringt reisekontoret og ordnet med flyturen og drosjerekvisisjon, og begynt å pakke. Det er mye som må huskes selv om planen er og være borte et døgn.

Onsdag kl 16 tok jeg, Magnus og Daniel flyet til Trondheim. Vi fikk god hjelp på Vigra, slapp køa før sikkerhetskontrollen og fikk ha vognen heilt til flyet. Daniel blei skeptisk da vi fikk hjelp til og sjekke inn, men litt trøst på fanget mitt, var god medisin. Og Daniel var en drøm å ha med seg på tur. Flyvertinnen ble veldig sjarmerte, og Daniel fikk en liten overraskelse med de og. Det var stor stas ♥


Daniel satt på fanget mitt på hele flyturen til Trondheim siden han ikke klarer å sitte godt nok aleine. Og det var kjekt å fly ;)

I Trondheim blei vi oppringt av drosjesåføren, han kom og møtte oss, og kjørte oss til pasient hotellet ved St. Olavs. Hotellet hadde ikke fått noen rekvisisjon på at vi kom, og siden Ålesund og St. Olavs ikke ble enige om hvem som skulle stå for den utgiften, endte det opp med at vi betalte det selv. Får dette selvsagt refundert bare vi finner ut av det ;)

Vi bestemte oss fort for å ta oss en tur til sentrum. St. Olavs ligger sentralt til, og det tok ikke mange minuttene og gå. Vi fikk oss en matbit og frisk luft.


På vei tilbake til hotellet suset vi forbi Nidarosdomen!

Så var det kveldsmat, stell og kos for den mest tålmodigeste gutten jeg kjenner ♥ Jeg vet jeg har sagt det mange ganger, men jeg sier det en gang til, han slutter aldri å overraske! ♥


Avslapping i mamma si seng ♥

Daniel blei leiret i ei reiseseng. Det gikk heilt ok, greit og se at alternative sengeløsninger også er mulig ;) En blir jo litt vant med alt utstyret en har tilgjengelig hjemme, så da må en tenke litt nytt når en er på tur. Han sov godt til i 4 tida, da våknet han og ville sove sammen med mamma ♥

Daniel hadde time allerede kl 0730 i dag, så vi sto opp 0630. Siden han skulle faste fordi han skulle i narkose, var det bare dusjing som sto på programmet.


Ny dusjet og like glad som alltid.


På leikerommet før det braket løs!

Vi fikk prate med sykepleier og ortopeden som setter Botox injeksjonene, og blei enige om å sette noen i legger/føtter og, i tillegg til i begge hofter. Det er lenge siden han fikk injeksjoner i leggene nå, og selv om de er mye bedre enn de var før, er det antydning til spissfot, og det må vi forebygge. Var kjempe fornøyd med legen der, og han ville kalle oss inn for nye injeksjoner om 3 måneder, og også ringe til oss om ei stund for å høre hvilken effekt de har hatt.

Daniel likte ikke og være på sjukehus igjen. Sykepleiere med kvite klær og leger med grønne frakker var ikke noe han ville forholde seg til. Så han blei trist og engstelig. Og han falt noen salte tårer, og var tryggest når vi bar han. Vi droppet premedikasjon (Dormicum) fordi vi har dårlig erfaring med det fra tidligere av (oppkast osv). Men han fikk selvsagt Emla krem på hånden. Anestesilegen traff på første forsøk, og det gikk smertefritt for seg. Han fikk narkosemedisinen intravenøst mest han satt på fanget mitt. Så gikk jeg ut, så de fikk gjort det vi var kommet dit for.

Injeksjonene gikk bra, dette er rutine, bare i dag var det fire barn som skulle ha Botox injeksjoner, i morgen seks. Og Daniel var enkel å sette på fikk vi vite. Det var lett narkose og ingen intubering. Intuberinga har vært mest plagsomt for Daniel etter narkosene han har vært gjennom, han er sensitiv for sånt, og det fører til brekninger og oppkast. Så vi er glade for at vi ikke har slike dager fremfor oss nå.

Det tok ikke lange stunda før han låg på "recovery". Han sov noen timer, før han våknet og vi fikk komme opp på poliklinikken igjen. Vi hadde tidspress, siden vi måtte rekke 1625 flyet, så vi var utrolig lettet over at Daniel var i så god form. Vi for fra avdelingen 1330, fikk pakket sakene våra og var klar for utsjekking kl 1430. Drosja skulle hente oss 1445. Den kom 1510, drosjesåføren hadde ikke fått beskjed om at vi ventet før kl 1500, og han var på tur. Da vi kom for bagasjedrop,var den stengt, men de fikk likevel trikset det til. Vi fikk sneket oss frem i køa til sikkerhets sjekken og kom oss med flyet.


Fortsatt i drømmeland!


Begynt å våkne til :)


Oppe på poliklinikken igjen. Snart klar for å dra hjem.

Nå ligger han og sover trygt i senga si igjen. Vi rakk mye på få timer. Vi er glade vi er ferdig med det, for vi har ventet ei stund på dette, og vi er veldig glade for at det kunne gjøres så kjapt. Vi er glade for at Daniel taklet så godt det å reise, og det å få gjort så mye, på så kort tid. Jeg kan forestille meg at et sånt tempo som vi har hatt det siste døgnet, kan være belastende for hvilket som helst barn, og med tanke på de skadene Daniel har, er jeg mektig imponert over hvordan han har taklet dette.