Stine har (ENDA) ikke fått de BPA ressursene hun trenger for og fullføre siste året på journalist utdannelsen. Hverken kommunen eller NAV finner ei løsning, de vil heller at Stine skal bli uføretrygda og ha et dagtilbud på verna bedrift(!!!) Og jeg kjenner jeg får bare lyst til og gå ut i skogen og rope! Det skal for pokker ikke være mulig at folk som har så inderlig lyst til og gjøre noe meningsfult med livet sitt, skal tvinges til og leve på uføretrygd og ikke få seg ei utdanning!
Stine gikk ut med det beste resultatet man kan få på kunnskaps eksamen og et veldig godt resultat på mappe eksamen dette semesteret. Vi var mange som fikk med oss et jublende hurra på profilen hennes, og som gledet seg sammen med henne. Men vi viste at det var med en bismak. For slik det ser ut nå får ikke Stine fullført utdannelsen sin. Flere enn jeg som blir forbanna over systemet eller?
Over at det ikke finnes ei løsning, så Stine får de manglende timene, slik hun får fullført en utdannelse, slik hun får tjent sine egne penger, levd det livet hun så lenge har drømt om. Følt at hun bidrar på lik linje med meg og deg. Mulighetene er så mange, hele verden står for hennes føtter, hun kan gjøre det samme som jeg og du. Men trenger assistanse.
(Bildet er lånt med tillatelse fra Stine.)
Hvor er hjelpen når man trenger det? Det har jeg spurt meg selv mange ganger. Man leser jo om gladhistorier i avisa, hvor man går ut med et gitt problem og det blir fikset ganske kjapt. Hvorfor skjer ikke det for Stine? Hvorfor kan ingen som kan gjøre en forskjell, ta ansvar, og gjør et eksempel ut av denne saken, la det bli en fanesak, for alle funksjonshemmede som har et assistansebehov!?
Man vet virkelig ikke hvor lite problem man har, før man kommer i en livssituasjon hvor man krever mer av kommunen, samfunnet og systemet, enn hva Ola Normann gjør. Og spesielt vanskelig blir det når behova er store.
(Bildet er lånt med tillatelse fra Stine.)
Jeg har fulgt Stine lenge nå,og i flere måneder på facebooksiden "La Stine få et fullverdig liv" og har hele tiden tenkt at det må finnes ei løsning. Men jeg sitter her fremdeles og tenker; Det MÅ jo finnes ei løsning!!?? Det MÅ jo det!!??
Selvsagt finnes der løsninger. Kommunen kan gi Stine de timene hun trenger, slik hun får gjennomført studiet. Men som mange andre kommuner, har de vansker med og innrømme at det er blitt gjort en feil, at de burde tenkt seg om en gang ekstra før de anbefalte henne og heller bli uføretrygdet. Det blir ei prinsipp sak, og kanskje litt personlig for saksbehandleren? De fleste av oss som er i systemet vet at hvilken saksbehandler en møter, er avgjørende for resultatet på søknaden.
Og mens vi alle håper at kommunen tar til fornuft, lever Stine i usikkerhet. Det siste året på skolen vil koste henne 234 576 kroner i assistentutgifter. Dette er selvsagt penger hun ikke har. Men og jobbe på vernet bedrift er jo ikke særlig forlokkende det heller.
Dette er siste nytt fra facebooksiden:
Hei igjen alle sammen!
Noen av dere lurer kanskje på hvordan situasjonen ser ut fremover.
I snitt mangler Stine 27 timer assistanse pr uke for å dagene til å gå rundt med jobb og studier (i tillegg til å leve et normalt liv). Det er altså disse ukentlige 27 timene som videre blir et større overforbruk, som igjen fører til en regning som til slutt dumper ned i Stines postkasse.
For førstkommende studiesemester ser det ut til at driftskontoen kan dekke overforbruket så fremt Stine kommer i mål med å spare inn overforbruket på 65,5 timer. Dessverre er det liten vits i å starte på det neste utdanningsåret med mindre det kan være mulig for å fullføre begge semesterne, og det er vårhalvåret som ser ut til å bli en voldsom utfordring.
27 timer pr uke tilsvarer 108 timer pr måned, og for vårsemesteret på nesten 6 måneder vil det si at 648 timer tilsvarende 234 576 kroner (pris pr time er 362,-).
234 576,-!
Dette er altså hva det kommer til å koste Stine å fullføre hennes siste år av journalistutdannelsen. Hvordan i alle dager skal hun klare dette? Det føles utrolig nytteløst når alt er prøvd og problemet fortsatt er like stort..
Hun må snart ta en avgjørelse om hun skal gi seg i gang med et studieår til eller ikke, og i mangel av gode idéer søker vi igjen til dere. Er det noen tanker, tips og råd om hva Stine kan gjøre for å hjelpe på den vanskelige avgjørelsen? Alt er av interesse, og intet råd er for lite!
Jeg må også få legge til at det har vært en enorm giverglede til støttekontoen. Det må ikke være noen tvil om at hver krone kommer til å bli et kjært bidrag til Stines utdannelse. Del gjerne dokumentet som heter "Støttekonto for Stine"! (Du finner det i menyen øverst under "Filer").
Skrevet av Inger-Helene Hamborg
16 juni skrev Stine denne artikkelen i Dagsavsien: Jeg er en tigger.
Kjære saksbehandler ble postet i Dagsavisen noen dager seinere.
Stine er sterk, hun har stå på vilje, hun fremmer et viktig budskap i artiklene sine, hun er engasjert, både i sitt eget og andre sitt liv. Men hun er også fortvila, sint og redd for hvilket liv hun har i vente. Jeg håper noen følger denne oppfordringen;
"Er det noen tanker, tips og råd om hva Stine kan gjøre for å hjelpe på den vanskelige avgjørelsen? Alt er av interesse, og intet råd er for lite!"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar