Hvordan går man videre i livet etter noe sånt?

Hvordan går man videre i livet etter noe sånt? Ulykka på Blindheim barnehage fredag kastet meg rett tilbake til 4 oktober 2010. Og tida etter. Og jeg husker at jeg gang på gang tenkte på hvordan alle andre bare går videre med livet sitt, ikke nødvendigvis som om ingen ting har skjedd, men man gjør det man pleier å gjøre, mens vi var i ei boble, der tiden sto stille. Vi var i krise, i sorg, vi var redde. Livredde. Og vi levde i denne bobla i lang tid. Daniel svevde mellom liv og død, og man kan ikke annet enn å forberede seg på det verst tenkelige. Døden.

Daniel overlevde, men han er ganske alene om det. Samtlige av de andre barna som har vært utsatte for lignende kvelning i barnehagen, som Daniel var utsatt for, er døde. Jeg skal ikke komme med noen god forklaring på hvorfor han overlevde, mens de andre døde. Tilfeldigheter avgjør. Og vi kan ikke være noe annet en evig takknemlig for at vi fremdeles har Daniel her hos oss. Og evig takknemlig for at vi har den gutten vi har i dag. For det er slettes ingen selvfølge ved denne type skade.

Så har vi blitt en av de, som går videre, mens noen andre lever i denne bobla, som vi var i for 3,5 år siden. Foreldre, slekt og venner som må forholde seg til døden, uten det håpet vi hadde om at det skulle gå bra. Det er brutalt, hjerteskjærende og så innmari, innmari urettferdig. Omstendighetene gjør det bare enda mer urettferdig, enda mer tragisk.

Jeg håper de finner styrke i noe, noen. Så de også en gang i fremtiden klarer å gå videre, uten sin lille gutt. De vil alltid være i mine tanker, selv om vi må fortsette som før....

Karina og Daniel ♥