4 år siden...

På lørdag, den 4 oktober 2014, var det gått 4 år siden Daniel ble funnet kvalt av et hoppestrikk i rørsklien på barnehagen. Man kan ikke gjøre noe annet enn å tenke litt ekstra den dagen, på hva vi mistet, omstendighetene, frykten, sorgen, kjærlighet, glede, hva vi gikk til, kampene og hvor langt vi har kommet. Men mest av alt hvor heldige vi er som fortsatt har denne gode gutten her sammen med oss. Han er en sann kjempe!

Vi er evig takknemlige for at han overlevde, for at legene trodde på han, og på oss...for at Daniel var så sterk som han var, han kjempet med nebb og klør for å overleve. Gang på gang beviste han at livet hans var verdt å kjempe for, at han ikke var klar for døden helt enda.


5 okt 2010

Tiden etter koma var ingen dans på roser, og selv om vi var glade for at han overlevde, var det ikke den Daniel`en vi kjente som våknet. Han slet med abstinenser etter å ha lagt i koma i 11 døgn, i tillegg til at han hadde post traumatisk amnesi. Han var vært urolig og gråt utrolig mye, kroppen var veldig urolig, beina bevegde seg konstant. Han trakket og trakket. Kroppen var avhengig av all medisinen den hadde fått og Daniel forsto ikke hva som skjedde. Det var kaos i hodet hans. Og dette var bare starten på noen vanskelige uker og måneder.


15 okt 2010. Daniel har våknet fra koma og får sitte på mamma sitt fang!


Dette hadde vi ventet lenge på!


17 okt 2010. Daniel prøver å roe seg på fanget mitt.

Torsdag 21 okt var Daniel klar for overflytting til barneavdelingen ved Ålesund sykehus, og det uten ekstra oksygentilførsel. Både at han klarte seg uten oksygen og at vi nå ble overflyttet var to store fremskritt. Det sto et helt team klart for å ta i mot oss der oppe. Og vi var nå klare for flere måneder med intensiv trening gjennom ABC-konseptet. Daniel hadde nesesonde og fikk mat 24/7 gjennom denne, i tillegg til at han fikk diverse medisiner gjennom CVK, der i blant epilepsimedisiner pga grand mal anfall i koma, og diverse beroligende/smertestillende, som Dormicum, Stesolid og Morfin.


21 okt 2010, klar for overflytting til barneavdelingen!

Om jeg skal oppsummere 21 okt-1 jan 2011 med få ord må det være uro, gråt og usikkerhet. Det er vanskelig å huske de gode øyeblikka når Daniel stort sett hadde det veldig vanskelig. Men de var der absolutt de også, vi hadde fine stunder, der Daniel fant roen, og til og med dro på smilebåndet. Men jeg må innrømme vi grudde oss får å gå inn på rommet hans om morgenen for å høre hvor (jævlig) natten hans hadde vært. Det var som å ha eksamensnerver hver eneste morgen. Som regel med god grunn.

Men vi holdt på en eller annen måte humøret oppe på stue 1 på barneavdelingen. Tante Marianne og mormor avlastet oss heldigvis, slik vi fikk koblet av hjemme og tatt vare på storebror. Etter hvert så ble vi godt kjent med sykepleiere også. Kjemien var god og dagene, ukene og månedane gikk..

I desember hadde vi besøk av en sykepleier og en fysioterapeut fra Hvidovre i Danmark, de er spesialister i ABC-konseptet, så de kom for å vurdere Daniel sitt tilbud her i Ålesund, i forhold til om vi dro til Danmark. De var veldig fornøyde med den intensive treningen Daniel fikk, og vi og sykepleierne fikk mange gode tips i forhold til leiring, guiding osv.

I tillegg til post traumatisk amnesi, slet Daniel med gjentatte urinveisinfeksjoner fant vi etter hvert ut. Det skulle ikke mye utslag til før vi merket det på Daniel. Urinveisinfeksjoner gir ekstreme spasmer. Urinblæren klarte nok ikke å tømme seg normalt pga spasmene Daniel fikk pga hjerneskaden, og Daniel ble skikkelig dårlig.


Ankler og håndledd forverret seg fort.. 23 okt 2010


Daniel har fått sitt første bad siden ulykken. 1 nov 2010


Smakstimulering, en del av treningen gjennom ABC konseptet. 2 nov 2010


Leiring sittende i sengen.7 nov 2010 Daniel hadde mistet nesten alt håret i løpet av kort tid, pga stresset kroppen hans var utsatt for. Hjerneskaden gjorde at Daniel slet med store spasmer, og vi begynte å bli meget bekymret for håndledd og ankler...


Storebror trøster. 11 nov 2010


Gode dager! Daniel drar på smilebåndet!! 17 nov 2010


Mirakelet vårt!


Trening med pappa! 19 nov 2010


2 desember 2010 og det er tydelig at noe er galt! Daniel reagerer med sterke spasmer, uro og gråt igjen.


Fysioterapeuten sliter med å få gjort det hun skal. Daniel er stiv som en stokk.


6 des 2010. Kos på mamma sitt fang!


15 des og storebror våger seg opp i sengen til lillebror for første gang etter ulykken. Daniel og Sebastian sov begge sammen i vår seng helt frem til ulykken, så det var selvsagt sårt savnet!


19 desember 2010 og vi dro hjem med Daniel på en liten permisjon for første gang siden ulykken. Øve oss til julaften!


24 des 2010, ingen god julaften for kjempen vår. Mye gråt og uro.

Sebastian ble syk til julaften, jeg og Magnus lå i romjulen og Daniel fikk det også. Siden både jeg og Magnus var syke, var det sykepleierne, mormor og tante Marianne som holdt skuta på stue 1 på barneavdelingen hele romjula.

Det er vel egentlig ingen som vet hva som skjedde på nyttårsaften. Daniel var ikke i form, og alt var ganske mørkt. 1 januar 2011 kom, og jeg skreiv første innlegget mitt her på bloggen, det kan du lese her og senere på kvelden samme dato, skreiv jeg dette.

For da året bikket 2011, skjedde det noe ute på stue 1 på barneavdelingen.. og etter den dagen har det virkelig bare gått fremover med Daniel, både mentalt og fysisk. Daniel våknet mer og mer, og hadde nok en av de største oppvåkningen her hjemme på permisjon 8 januar. Da tok vi Daniel med hjem for å vekke storebror som lå og sov i senga vår. Daniel begynte helt plutselig å bable. Og ei lita stund etterpå, begynner han og le. Det var første latteren siden 4 okt 2010.


Hvilket fremskritt, frem til nå har det bare vært gråt og fortvilelse når han har stått.


14 jan 2011. Godeste kjempen vår!


Er dette samme gutten?

Det er fortsatt tungt å minnes tilbake, det er tungt å bla i alle bildene og kjenne på følelsene vi hadde.. og det er lett å forstå hvorfor det nye året ble så mye bedre, når man ser tilbake på hvordan Daniel hadde det ei stund. Det er virkelig vanskelig for oss foreldre og søsken, å stå på sidelinjen og føle at man ikke kan gjøre noe fra eller til. Og når vi ser hvor langt vi har kommet, så skulle jeg ønske jeg viste dette de første månedene etter ulykken, når alt var på det mørkeste og vi lurte på om vi hadde valgt riktig...

Jeg er så utrolig glad for at vi får muligheten til å oppleve denne minnedagen sammen med Daniel. At vi ikke må gå til ei grav hvert år, når det står 4 oktober i kalenderen. Jeg er så glad for at jeg ALDRI etter 31 des 2010 noen gang har lurt på om dette er et liv verdt å leve.

Klem fra Karina og Daniel :)