Det er også innvilget 50 timer per uke med BPA."
Vi hadde funnet en fantastisk avlastningsfamilie til Daniel. En sykepleier på barneavdelingen som har fulgt Daniel fra dag 1, fikk fritak fra helgene sine på barneavdelingen, for å følge Daniel videre som avlaster. I tillegg til å være sykepleier, tar hun etterutdanning i rehabilitering. Det sier jo seg selv at barneboligen aldri vil kunne måle seg opp mot denne kompetansen, erfaringen eller tilhørigheten hun har til Daniel. Hun tilbydde en familie med masse ressuser, et fast holdepunkt for Daniel, en måte å slippe og måtte forholde seg til nye personer hver helg, som ofte er realiteten på boliger.
Missforstå meg ikke, jeg synest det er fantastisk at der er barneboliger, og for mange barn fungerer nokk dette veldig godt. Men for Daniel er ikke dette det riktige tilbudet. Saksbehandler har aldri møtt Daniel, og det å motprøve oss, som er hans foreldre, som kjenner han ut og inn, som bare vil hans BESTE, blir selvsagt helt feil. At hun skal gå inn og si at barenbolig er det riktige avlastningstilbudet, når det er privat vi vil ha, strider mot vår fornuft.
Desverre måtte avlaster trekke tilbudet sitt. Hun får vite at hun ikke har noen form for rettigheter som privat avlaster. Hun får lønn fra kommunen, hun må betale skatt, men hun får ikke de rettigheter som vanlige arbeidstakere har i følge arbeidsmiljøloven. Fordi kommunen bruker stillingsbenevnelsen "oppdrag", får hun ikke rettighetene som feriepenger, sykeplønn og hovedtariffen. Selvsagt kan hun ikke takke ja til dette. Så kan en jo spørr seg selv hvordan dette er mulig. At en som arbeidstaker ikke skal ha noen rettigheter.
Sakbehandler sier at en ser på denne typen jobb som en idealistisk ting å gjøre, altså en gjør det for å være snill, og derfor ikke har de rettigheter andre arbeidstakere har. Det er jo ingen tvil i at det virkelig er idealistisk, men en skal jo likevel ha rettigheter? Er det noe rart der er mangel på støttekontakete og private avlastere når kommunen ikke kan gi de det de etter arbedsmiljøloven har krav på? Kanskje kommunen hadde rekrutert flere avlastere og støttekontakter om de gav de noen rettigheter? Per dags dato er behovet lang i fra dekt.
Arbeidstilsynet liker ikke praksisen til kommunene. I en artikkel i Aftenposten fra desember 2010, er det satt søkelys på nettopp dette:
Norske kommuner opererer med oppdragskontrakter som gir dårligere rettigheter for støttekontakter og avlastere.
Oppdragskontraktene unntar arbeidstager fra arbeidsmiljøloven, feriepengeloven, hovedtariffavtalen og retten på sykepenger.
Arbeidstagerbegrepet:
Arbeidsmiljøloven gjelder for enhver virksomhet som sysselsetter arbeidstaker. Med arbeidstaker mener denne lov enhver som utfører arbeid i annens tjeneste. Med i «annens tjeneste» menes en arbeidsgiver - slik at det altså må foreligge et arbeidsforhold før man får benevnelsen arbeidstager i arbeidsmiljølovens forstand.
Det er vanlig å legge vekt på følgende kjennetegn ved et arbeidsforhold:
1. Arbeidstageren har plikt til å stille sin personlige arbeidskraft til rådighet og kan ikke bruke medhjelpere for egen regning.
2. Arbeidstageren har plikt til å underordne seg arbeidsgiverens ledelse og kontroll av arbeidet.
3. Arbeidsgiveren stiller til rådighet de hjelpemidler som er nødvendige for arbeidets utførelse, f.eks. arbeidsrom, teknologiske hjelpemidler, maskiner, redskap og arbeidsmateriale
4. Arbeidsgiveren bærer risikoen for arbeidsresultatet.
5. Arbeidstageren får vederlag i en eller annen form for lønn.
6. Tilknytningsforholdet mellom partene har en noenlunde stabil karakter og er som regel oppsigelig med bestemte frister.
Det er ingen forutsetning for å kunne konstatere et arbeidstagerforhold at alle kjennetegnene finnes. Om det foreligger et arbeidstagerforhold må avgjøres etter en skjønnsmessig helhetsvurdering.
Kilde: Arbeidstilsynet
Kommunen hadde hatt en ledig plass, til et barn som også trenger opphold på barnebolig, om Daniel hadde fått privat avlastning. Og det er jo ingen tvil i at det er billigere for kommunen og gi han privat avlastning fremfor barnebolig.
Kommunen gir Daniel tilbud om avlastning på barneboliger først 7 september. Vi står derfor nå helt uten noen form for avlastningstilbud fra kommunen si side. Siden privat avlaster likevel vil ha Daniel når det passer seg slik, har vi, til tross for avslaget, fått muntlig ja, fra saksbehandler at han kan være med familien frem til september. Men fra da, er det vist slutt. Vi klager selvsagt på avslaget.
Til slutt vil jeg skrive noe om kommenteren om vedtaket vårt på 50 timer med BPA, som saksbehandler avslutter begrunnelsen sin med. Hvor mange timer med BPA Daniel har vedtak på og hvor mange timer vi faktisk har dekt opp med assistent, er vel relativt viktig om dette skal være vår private avlastning. Som arbeidsleder for Daniel sine assistenter, påtar jeg meg et større ansvar for organisering og innhold i forhold til Daniel sitt behov. Det er jeg som lyser ut stilling, har intervju, ansetter, skriver kontrakter, lager arbeidsbeskrivelse, regner ut stillingsstørrelser, skriver arbeidsplaner, lærer opp og følger opp, har medarbeidersamtaler, løser konflikter, leverer inn timelister tidsnokk, fører regnskap over hvor mange timer vi bruker.. osv osv.. I tillegg tar det tid før dette er oppe og går slik som det skal, det kan fort gå et år, før ting fungerer optimalt.
På Frambu sine sider står det at det er en individuell vurdering hvorvidt avlastning inngår i dette opplegget eller ikke. Siden dette aldri har vært nevnt på noen av de møta vi har hatt med kommunen, velger jeg å tro at avlastningstilbudet vårt kommer utenom disse 50 timene med BPA. Om noen vil vurdere om dette kan erstatte den private avlastningen vi ønsker, er de velkommen å følge oss noen dager her hjemme!
