onsdag 26. januar 2011

Uvissheten..

Hjernen trenger oksygen. Får den for lite, eller som du, Daniel; Totalt fravær av oksygen, blir det fort skade. Og jo lengre du er uten oksygen, jo større blir skaden. Hvor lenge lå du i sklien, Daniel? Hørte du barna leike rundt deg, ei lita stund, før du sovnet? Var du redd? Prøvde du å rope på mamma, men du klarte det ikke?

Daniel, du må lære seg alt på nytt. Du lå så alt for lenge uten luft. Målene vi setter for deg, vil for mange virke små. Mange skjønner ikke hvor mange timer med trening det ligger bak å bli sterkere i nakken, slik du kan holde hodet ditt bedre, eller å holde vedlike det at du faktisk kan stå på beina, med god hjelp eller et ståstativ, uten feilstillinger som gjør det umulig for deg. Å strekke venstrebeinet nå, er vondt, veldig vondt. Så vondt at du gråter store, salte tårer. Tårer som fort kan få andre til å gråte sammen med deg. Av og til, gråter du så du blir lilla i ansiktet, vi blir redd for at du skal svime av. Du har jo aldri gråte slik før du, Daniel. Men så har du jo aldri hatt så vondt før heller. Jeg liker dårlig den fargen, tankene går tilbake til ulykken. Og hvordan du måtte sett ut da strikket løsnet fra halsen din. Tanker jeg helst ikke vil ha.

Veien videre er uviss Daniel, og det er tungt å ikke vite.

4 kommentarer:

  1. Sterke ord fra en sterk mamma! Jeg gir dere all den styrke jeg har, så dere kan fortsette veien mot alle de små og store målene dere skal nå i fremtiden.

    Dere har opplevd det som inegn foreldre skulle måtte oppleve. Telefonen fra barnehagen, turen til sykehuset, synet som møtte dere og den lange tøffe veien fram mot små mål som settes litt etter litt.

    Kjempen deres har vist gang på gang at han ikke har tenkt å gi seg!
    Stå på Daniel! Kampen er hard, men vi er med deg hele veien. Vi er med dere alle sammen!

    SvarSlett
  2. Hei Karina :)
    Fikk tilfeldigvis se denne fantastisk siden om verdens nydeligste gutt som har vist seg å være en kjemper av det unike slaget. Heldigvis for det!
    Har lest gjennom alle innleggene nå, og tårer og smil kom om enannen. Det gjør sånn inntrykk. Det er heilt umulig for meg, og andre som ikke har opplevd lignende, å forestille seg hva dere har gått (og fremdeles går) gjennom...men likevel, du skriver så levende. Så engasjerende og ekte. En måte som gjør at et hvert mammahjerte rundt omkring blir påvirket.
    Jeg vet vel egentlig ikke hva jeg skal si som kan dekke det jeg tenker og føler for dere Karina. Det eneste jeg vet er at dere må være noen av de sterkeste personene jeg vet om. Jovisst er Daniel en mirakelgutt, men dere er ikke langt unna å være mirakelforeldre. Du kan jo da stille spørsmålet: "har vi noe valg"??Nei, men likevel tror jeg den unike styrken dere har sammen er med på å gjøre fremgangen til Daniel så pass bra som den er!

    Jeg tror,ber og håååper på mange små steg fremover for Daniel. Steg som tilslutt fører til flere mirakuløse episoder og utvikling. Det fortjener Daniel...og dere :)

    Stor klem fra Brita
    (så håper jeg det var greit for deg at jeg las gjennom den fine bloggen når jeg først var innom)

    SvarSlett
  3. Dette var rett og slett vondt å lese Karina :( Får vondt langt inni hjerterota mi for Daniel og dere som foreldre spm må se på alt Daniel har vært gjennom og skal gjennom :( Han er sååå utrolig sterk og det er dere også♥ Tar av meg hatten for dere alle sammen ♥

    Vondt å lese om tankene dine rundt ulykken.Dere har opplevd alle foreldres mareritt.Dette skal ingen oppleve .

    Det verste har hendt..Men herligheten for en fremgang han har vist til nå.Det er uten tvil den største kjempen av alle.Verdens sterkeste menn kan gå å legge seg, Daniel slår dem alle sammen :)♥
    Tenker på dere som alltid hver eneste dag..Vi sees i morra Karina :) stor klem ♥

    SvarSlett
  4. Får klump i halsen her jeg..Hva dere må gjennom. :-(All ære til deg som får det ned på "papiret". Det er godt å skrive. Det er min terapi selv. God helg til dere alle.Klem.

    SvarSlett