lørdag 25. juni 2011

Sorger og gleder ♥

Trist og lei seg, er vel alle i blandt. Noen er vel mer trist og lei seg enn andre. Jeg føler ikke jeg kommer under den katogorien som er mer trist og lei seg, til tross for de store utfordringene vi møter i hverdagen. Sorgen over å ha mistet den Danielen vi hadde før ulykken, vil alltid være der. Vi vil alltid savne han, og undre oss på hvilken person han hadde utviklet seg til å bli, hvordan han hadde klart seg på skolen, om han blei som storebror med makk i rompa, eller om han blei en litt roligere variant. Hvordan ungdomstida hans hadde blitt, hvilke valg han skulle ta, kjærester, barn og jobb. Han hadde hele livet forran seg, helt til ulykken var ute. Livet endret seg drastisk. De forutsetningene han før hadde, er ikke til stede lengre. Nå er det vi her hjemme som avgjør fremtiden til Daniel, vi og den støtten og hjelpen kommunen og staten gir oss og han.

Likevel er vi lykkelige.. og Daniel er lykkelig. Vi er lykkelig på helt andre premisser enn vi var før. Vi føler oss heldige, for at vi har de to kjekke barna våra her sammen med oss. Begge to ♥ Familien er komplett. Ingen mangler ♥ Vi ler oss som regel gjennom dagen. Ikke fordi livet er så lett for tiden, for det er det slettes ikke, men fordi barna våra gir oss så mye. Og vi har mye å glede oss over, mye å le for og av!


De beste guttane ♥

De vanskeligste tankene slipper vi å forholde oss til lengre, vi har måttet tenkt tanker som ingen foreldre burde ha tenkt, tatt avgjørelser som ingen foreldre burde ha tatt. Vi hadde det så tøft, så vanskelig, over så lang tid, at det vi "sliter" med nå, er småtteri. Og blir vi trist og lei, og har vanskelige tanker, så skal det bare et blikk på Daniel til, før hjertet hopper av takknemlighet og lykke. Det skal ikke så mye mer til, for vi har vært så nær å miste noe av det mest dyrebare vi har. Et barn. Og vi var så nær et liv i helvette, sammenlignet det vi har i dag.

Men selvsagt tenker jeg av og til på hvor mye enklere alt var før. Hvordan vi tok ting for gitt. Vi gjør ikke lengre det. Det er selvsagt trist å tenke på alt vi har mistet, alt vi går glipp av, livet Daniel kunne ha hatt, livet vi kunne ha hatt. Men Daniel gir oss flere gleder enn sorger nå, og det tar vi aldri for gitt igjen. Vi gleder oss over øyeblikka, over at vi har Daniel og storebror her hos oss, og alt de gir oss.

Morroklumpen vår 19 september 2010.

Livet vi nå lever, er ingen dans på roser. Selv om vi er lykkelige og gleder oss over fremskritt, over vakre, gode gutter, over kjærligheten, over små gleder som gir store opplevelser, krever hverdagen mye av oss som foreldre. I tillegg til å tilpasse oss det livet vi nå har fått utdelt, skal vi forholde oss til å ikke lengre ha et privatliv, ikke lengre ha den valgfriheten vi hadde før, den sosiale delen vi går glipp av fordi vi ikke kan være ute i jobb, vi må forholde oss til kommunen, til staten, til ordninger som både er til hjelp og til besvær. Ikke alt er som det burde i dette samfunnet, og det får vi erfare nå, enten vi vil eller ei.

Heldigvis er jeg ikke langsint, og gjennom bloggen, klager, søknader og mailer, får jeg sagt det meste jeg har på hjertet. Selvsagt brenner jeg for mine barn og oss som familie. Jeg brenner for at vi skal få den beste hverdagen som mulig. For de rettighetene vi har, og burde hatt.

Det er nokk flere av oss som drømmer om et samfunn hvor systemet jobbet sammen med oss og ikke mot oss. Et system som vil vårt barns beste, ikke hva som er billigst og enklest. Noe er feil når det er frustrasjonen og irritasjonen over systemet som er det som sliter en ut, og ikke pleietyngden en har her hjemme. Fristelsen med å la problemene gå forbi i stillhet er stor. Men rett skal være rett. Og urett må rettes opp.


Far og sønn ♥


♥ Lykke ♥

5 kommentarer:

  1. hei!
    nå er det en stund siden jeg har vært innom her, og jeg ser det er mange nye fremskritt med Daniel-gutten:) jeg sitter her å griner hver gang jeg leser, ikke bare for hendelsen, men også for at det er rørende å se dere som en famile. dere takler hele dette så utrolig bra, griner når jeg ser bilder fra Daniel som han var før ulykken, griner når jeg ser bilder av han etter ulykken, griner når jeg ser bilder av den fantastiske søskenkjørligheten mellom guttene deres, griner når jeg leser om opp og nedturer, men aller mest griner jeg når jeg ser det utrolig herlige og fantastiske smilet til kjempen deres:) for en skikkelig god-gutt dere har:) ønsker dere fortsatt masse lykke til og håper og tror daniel vil gjøre store fremskritt :) gi han en skikkelig go kos fra meg...( for jeg vil nemlig hoppe inn i bildene og kose han opp)

    SvarSlett
  2. Så bra skrevet. Skjønner at du tenker på hvor enkelt alt var før. Og at dere nå ser ting på en annen måte. Dere gleder dere mere over små ting skriver du. Vi lever et travelt liv og de fleste har ikke tid til å reflektere over små ting i hverdagen. Vi kaver og maser om lekser, kjøring hit og dit, leggetid osv.. Og vi er ofte så lei og sliten at vi ikke vet hvordan vi skal komme oss gjennom neste dag. Jeg hadde en liten "smell" for 4 år siden. Mest pga 3 små barn og det jeg skrev ovenfor. Jeg har måtte lært meg og si nei, både her og der. Jeg jobber 70 %. Og har nå bedre tid til å ta unna husarbeid mens ungene er på skolen. Og det blir roligere ettermiddager der jeg har tid til å "se" ungene. Det jeg vil fram til er at må ta seg tid til ting nå, og ikke tenke at det gjør jeg senere. For det blir kanskje ikke noe senere, for ingen vet hvordan morgendagen blir. En regel har jeg for mine barn: De skal alltid si ordntlig hadet til meg før de drar avsted. De får ikke være sint og sur når de drar, det kan være siste gangen jeg ser dem, det vet man aldri. Dette er ikke noe jeg bekymrer meg for, men jeg syns man kan ha det i bakhodet. Du skrev i et innlegg at du hadde ønsket at dere ikke hadde sendt Daniel til barnehagen den dagen. Men slik kan man ikke tenke (skjønner at du tenkte det i ettertid) for da hadde vi måtte holdt barna våre inne hele tiden. Desverre skjer det ulykker som hos dere, men ved at du skriver blogg, tror jeg vi er mange med friske barn som har mye å lære. Kommer til å følge bloggen din så lenge du skriver, det er så bra når du skriver om Daniel`s små fremskritt. Håper det blir mange flere.

    SvarSlett
  3. Tusen takk for alt du deler.. Har sjølv ein funksjonshemma gut. Veit det er mange brev, tlf og klager som må takast. Stå på! Du må vera unik, for du er komme lengre enn eg er på 5 år.. Lukke til vidare! Har lagt deg til i favorittfeltet på PCen så eg er innom ofte - og kjem til å forsette med det :)

    SvarSlett
  4. Dere er helt fantastiske. Ut i fra det man kan lese her, så må jeg bare si at jeg er imponert. Det ser ut som Daniel er pur lykkelig. Og det virker som dere gir han alt og enda mere kjærlighet en man kunne tenke seg. Og at dere også er så flinke til å gjøre ting med storebror.. Nei, dere fortjener at alt skal gå deres vei fremover. Daniel er helt nydelig,

    SvarSlett
  5. Takk for at du vil dele dine erfaringar med andre. Eg dompa innom bloggen via ein anna blogg, og vil nok bli fast lesar. For eit mot og for ein styrke både du og Daniel har! Du har opplevd det som ei mor aldri burde få oppleve og like vel står du rak i ryggen og kjempar. Stort klapp på skuldra fra meg. Blir rørt og imponert, og ønsker all godt for lille Daniel <3

    SvarSlett