2 år siden vi fikk den telefonen alle foreldre frykter.
2 år siden verden raste sammen rundt oss.
2 år siden vi trodde vi hadde mistet Daniel.
2 år siden storebror måtte høre fra oss at lillebror kanskje kom til og dø.
2 år siden vi levde i uvisshet, både over hva som hadde skjedd, og hvordan, og ikke minst, hvorfor.
Jeg husker ulykkesdagen som om den var i går. Jeg husker hvordan jeg psykisk forberedte meg på at Daniel var død, da jeg ble kjørt til sjukehuset. At jeg møtte Magnus ved inngangen ved mottagelsen, han hadde havnet bak sjukebilen. At jeg spurte hvor Daniel Lutman var, og vi ble vist til et rom. Et rom hvor de fremdeles jobbet med hjerte-lunge-redning, på våres lille Daniel.
Dette er minner som for alltid er brent fast.
På intensiven ulykesdagen.
Storebror`s brev til Daniel ♥
Og dette er slik vi egentlig vil minnes Daniel;
Vi var forberedt på et nytt liv, et annerledes liv. Et liv uten den Daniel`en vi hadde så kjær. Med en ny Daniel, som vi måtte lære og kjenne på nytt. Og de utfordringene hjerneskaden ville gi han, og oss.
Men vi var ikke forberedt på den jobben vi har lagt ned på og få gitt Daniel et minimum av hans behov. Hadde vi ikke hatt alt det og tenke på, hadde livet vært bedre enn det er nå. De bekymringene som tynger mest, er hva som venter bak neste sving, med tanke på de ressursene Daniel trenger. Jeg har lagt ned så ufattelig mye energi, tapt nattesøvn og ikke minst verdifull tid, på og måtte kjempe for "det selvsagte".
2 år med sorg, tårer, uvisshet, smerte, frustrasjon.
men også glede, latter, kjærlighet, livsglede og takknemelighet. Og sist, men ikke minst fremgang
Jeg er glad for at jeg kan si at om vi hadde fått valget mellom liv eller død igjen, hadde vi igjen valgt livet. For det var ei stund der vi ønsket noe annet for Daniel.
Daniel er en livsnyter. Han er sterk. Og er vi trist og lei, hjelper det og være sammen med han. Han fortjener det beste her i livet. Og vi gjør alt i vår makt for og gi han det. For han gir oss så utrolig mye tilbake.
Jeg er glad for at det et et helt år til neste "årsdag". Jeg skulle helst bare ha hoppet over denne dagen. Sluppet og ha tenkt så mye på hva som skjedde for 2 år siden.
Tenkt masse på dere i dag vennen <3 Håper at veien videre blir lettere å gå, med tanke på det som Daniel fortjener av midler og støtte. Du har virkelig stått på for hele familien og Daniel. Så ufattelig heldig Daniel er som har akkurat DEG til mamma.
SvarSlettTo år ja, så fort og så sakte som tiden kan gå på én og samme gang. Det er så trist at man må bruke så mye krefter på alt dette som skulle kommet som en selvfølge etter alt som har skjedd.
SvarSlettDet er ingen tvil om at det er store brister i systemet her i Norge på dette området. Norge er er godt land å bo i på mange måter, men når man står i en slik situasjon som dere har gjort de to siste årene, ja så burde man slippe alle disse kanpene. Få lov til å komme seg videre med livet slik det har blitt, uten så mye motstand.
Jeg er så glad jeg, for at Daniel har to så oppegående og sterke foreldre, jeg er så glad for den fantastiske storebroren hans, jeg er også opriktig lykkelig for at det til tross for det som skjedde og alle fryktet gikk såpass "bra" med Daniel. Slik at han i dag kan smelte alle og enhver med sitt smil og virkelig lyse opp en svart hverdag med sitt gode hummør.
Sterke lille gutten deres viser at eple ikke faller lanbt fra stammen. Dere er sterke, flotte, utholdende og positive hele gjengen <3
Takk igjen for å ha fått blitt kjent med dere, det beriker mitt liv.
Mange varme tanker til dere <3
SvarSlettTrist at dere må kjempe for at både Daniel og dere skal få den hjelpen som burde vært der fra dag 1.
Håper at alle som jobber i barnehage, på skoler, eller andre steder hvor det er barn, leser bloggen din, slik at vi alle blir oppmerksom på hvor fort et liv blir snudd opp-ned, og at dette aldri skjer igjen.
Sender dere mange varme klemmer fra Bergen og brenner "hjertelyset" mitt for dere i dag.
SvarSlettMange varme tanker til dere: )
SvarSlettDere har to helt fantastiske gutter!
Daniel er helt nydelig og sterk,Men han har jammen en veldig sterk storbror (og foreldre) som har taklet alt dette <3
Følger bloggen din fast og er mektig imponert hvor sterk man blir når noe tragisk skjer med noen man har kjær. Jobber selv I en barnehage hvor vi er veldig opptatt av barnas sikkerhet. Hver eneste dag minner vi hverandre på hvilket ansvar vi har. Foreldre kommer til oss med det aller dyrebareste de har! Dere og hendelsen med søte Daniel har gjort meg til en mer bevisst voksen I barnehagen. Hver gang jeg ser en snor eller et tau der det ikke skal være grøsser jeg innvendig. Stå på! Dere er enestående!
SvarSlettjeg og gutten min Jonas , 10 år, heier på Daniel!
SvarSlettKlem fra Ida og Jonas på Frei