Sorg og glede, hånd i hånd.

Hver dag skjer det noe som får meg til og tenke på tida vi har vært igjennom, undring om hvordan Daniel hadde vært om han ikke hadde blitt utsatt for denne tragiske ulykken, hvordan livet vårt hadde vært da.

Jeg melder meg stadig ut av nyhetsbrev som jeg begynte og abonnere på da jeg var gravid, nyhetsbrev som forteller meg hvor langt Daniel har kommet i utviklingen. 5 år og 7 mnd. De har nådd ganske langt når de er så gamle.
Her en dag meldte jeg meg ut av "mor og barn undersøkelsen", etter at de hadde purret på besvarelsen en gang. Mange av spørsmåla var umulige og svare på, da svara jeg hadde ikke var blandt alternativene.



Vi har mistet så mye. Og vi ønsker oss Daniel`en vår tilbake. Slik han en gang var. Jeg savner den enkle hverdagen, uten store bekymringer. Jeg savner og se Daniel vokse og bli den han skulle bli. Jeg savner opplevelsene vi skulle ha, de helt enkle,som en tur i skogen ved huset vårt, koselig lunsj i snøen, bollebaking, juleforberedelser, brødrer som leker og brødre som slåss. Hverdagsgleder ♥ Hverdagsgleder som Daniel ikke får ta del i slik som før.




Da jeg kjørte forbi den høstprega skogen ved huset vårt i dag, tenkte jeg på hvor mange fine turer vi har hatt der. Og hvor kjekt det hadde vært om Daniel kunne gått tur der sammen med oss igjen. Jeg kunne som vanlig vært paparazzi, mens Daniel som vanlig var vanskelig og få til og stå stille. Jeg har alltid elsket høsten, det er noe med fargene, stemningen. At det snart nærmer seg jul. Barn som blir fasinert over de flotte fargene, som synes det er stas og gå på tur med boller og kakao i sekken. Dette er blitt hverdagsgleder som for oss er et stort savn.

Av og til skjer det ting som får meg til og kjenne lukta av sjukehuskorridoer, Daniel sin kalde kropp, høre alarmer i ørene, respiratoren som jobber, Daniel sin fortvilte gråt, jeg føler på frykten vi hadde for fremtiden, og skulle ønske at ingen andre måtte oppleve det vi har opplevd. Men slik er desverre ikke livet.




Samtidig er det også noe hver dag, som får meg til og tenke på hvor heldige vi er som har Daniel i livet vårt. Han er unik. Og en stor gledesspreder. Han viser en stor livsglede ♥ Han overrasker stadig, og det er fantastisk og se hvor langt han har kommet. Og det er ingen grunn til og tro at det stopper opp her. Han blir selv bare tryggere og tryggere i den situasjonen han er i, og det blir vi rundt han også. Hver dag kan jeg ta han på fanget og stryke han over kinnet, jeg kan få den bekreftelsen jeg trenger fra han, at han har det godt, og er glade i oss. Vi har lært utrolig mye av han og av systemet, de siste to åra. Selvsagt skulle jeg helst vært foruten, men vi kan uten tvil så utrolig mye mer om livets realiteter nå. Vi er mange erfaringer rikere, både på godt og på ondt.



Daniel er en påminnelse på hva vi hadde, hva vi kunne hatt, men også det vi fikk. Minner blir visket ut, erstattet av nye. Det er vondt alt som etter hvert går i glemmeboka. Jeg er evig takknemmelig for alle de bildene vi har. Da husker vi letter, hvordan han en gang var. Men hvordan var det han gikk igjen? Lo? Spiste og pratet? Det kommer fremdeles til meg, som lyn fra klar himmel, men vil de alltid gjøre det? Jeg er redd jeg etterhvert ikke vil huske Daniel slik han engang var.






Slik går dagene, sorger og gleder, hånd i hånd ♥