Husker du første gang han smilte etter ulykken?

Det kunne godt ha vært Sebastian som sa dette, men denne gangen var det pappaen. Og ja, jeg husker ♥ Som om det var i går. Det var et fantastisk øyeblikk, nesten som at jeg ikke trodde på det. Heldigvis hadde jeg to sykepleiere som også fikk med seg det store øyeblikket. At du skulle komme med et smil så fort etter ulykken, var jo et godt tegn. Da visste vi i hvertfall at du kunne smile, være fornøyd. For ellers var dagene mindre gode. Tunge dager med mye uro og klaging. Når jeg leser i dagboka di fra den tida, og ser på bilda, så er det uvirkelig at du har kommet dit du er i dag.


3 dager før det første smilet...


Dagen etter det første smilet.. Vanskelig å skjønne når en ser på de bilda her, at du smilte dagen før.

Det første smilet etter ulykken gav du oss den 26 oktober. Og ikke bare smilte du, du kom med noe som kunne høres ut som latter og en god lyd. Du hadde en fin dag, og vi var tre stykker som hjalp deg frem på sengekanten da dette skjedde. Du ville jo ikke ligge!! Vi måtte jo skjønne det. Du ville jo være oppe på fanget til mamma, kose og kjenne nærhet. Mamma var kjapp med å ringe hjem til pappa og storebror og fortelle om smilet ditt. De ble så glade ♥ De hadde akkurat dratt hjem, og var litt lei seg for at de ikke fikk det med seg. Mormor og tante fikk også telefon om det fantastiske smilet ditt, og alle hjerter gledet seg ♥

Gleden var stor da du ga tante et smil igjen søndag 31 oktober ♥ To smil på ei uke. Hvilken lykke ♥ Etter dette smilet, gikk du inn i en ny nedtur, og det skulle gå over to uker, to tøffe uker, før du smilte igjen. 17 november fikk vi flere gode og nydelige smil fra deg Daniel. De kan jo ikke sammenlignes med de du gir oss nå, men der og da var disse smilene verdt alt. De gav oss håp ♥


Nydeligste smilet ♥

Det blei desverre noen runder til med harde nedturer for deg, før alt mirakuløst snudde 1 nyttårsdag, 1 januar 2011, den dagen jeg startet denne bloggen her. Lite viste jeg da, hvilken stor fremgang Daniel ville vise i ukene og månendene fremover. Og at vi er her hjemme i dag, med en Daniel som stort sett smiler og babler dagen lang, er for meg det største mirakelet på jord. Det var ikke dette vi var forespeilet, det var ikke slike hverdager vi skulle få.

Ingen MR bilder, tester eller prøver som ble tatt av Daniel gav oss noen håp, ingen MR bilder, tester eller prøver kunne gi oss svaret på hvordan Daniel skulle bli, . Daniel er for meg et eksempel på det vi fikk forklart av Daniel sin legevden 8 mai, vi er veldig glade for at vi fikk en slik forklaring, den kunne gi oss litt håp, selv om alt såg svart ut. MR bildene viser ikke den egentlige skaden i hodet. Den gir selvsagt en pekepinn, men et bilde av ei hjerne med få skader, kan likevel vise seg og ikke være forenlig med liv, eller ha katastrofale følger, mye verre enn hos Daniel, og et bilde med store skader, kan vise seg å ikke være så skadet som antatt. Hjerneskaden til Daniel er katastrofalt stor, den er global, du finner store skader i hele hjernen. Men likevel sitter han her hos meg nå og smiler og ler, reagerer adekvat på ting vi sier eller gjør, følger med på det som skjer rundt han, har egen vilje og strekker på beina om vi sier han skal gjøre det. Og selv om han for alltid vil være 100 % invalid, har vi en fantastisk god gutt her hos oss, som gir oss mer gleder enn sorger.


Daniel og Eric har det fantastisk morsomt i lag.. Eric viser rørende omsorg for bestekompisen sin ♥