Stress!

Å ikke få noe oksygen til hodet, få hjertestans, faktisk være mer død, enn levende. Ingenting kan vel være mer stressende for en kropp enn å våkne fra det. Plutselig få oksygen til hodet igjen, få eklektrisk sjokk, hjerteslag og puls igjen. Få pumpet masse medisin i kroppen, lagt i koma og få pustehjelp. Bli nedkjølt til 33 grader. Med ei katastrofalt stor hjerneskade.

Daniel låg i koma i 11 dager. Hjernen trengte hvile, og vi prøvde aldri å ta Daniel ut av koma før den 15 oktober. Jeg tror det var det eneste riktige. Det forhindret sekundær hjerneskade pga komplikasjoner.


Første bildet. 5 oktober 2010

Daniel var under konstant overvåkning; EKG(hjerteovervåkning), BT (blodtrykk), puls, O2 metningsmåling, temperatur, respirasjon, ødem, nyrefunksjon, måling av nøyaktig urinmengde hver time, blodgasser hele tiden, EEG (overvåkning av hjerenaktiviteten)), rtg av lunger, CT av hjernen, MR av hjernen, ultralyd av hjerte, ultralyd av blodstrømmen til hodet som en del av overvåkninga av trykket i hjernen, behandling for lungebetennelse, og etterhver behandling for ting som oppstod pga hjerneskaden og stresset, som å måtte stabilisere blodtrykk, gi han vanndrivende for å hjelpe kroppen å kvitte seg med avfallstoff og urin, gi han epilepsimedisin, medisin mot økt trykk i hodet og abstinensmedisin når en begynte å trappe ned på de sterke medisinene han sto på for å være i koma.

Listen er lang, og den er uoversiktlig. Kaotisk. Men Daniel var i koma, og slapp unna med mye mindre enn hva vi kunne ha forventa om han ikke var i koma. Det var livsnødvendig for han å slippe dette stresset.


Barnelegen til Daniel klør seg i hodet og lurer på hva de skal gjøre..

Oppvåkningen gikk over all forventning. Etter å ha trappet sakte ned på både narkose medisinen og smertestillende, var Daniel klar for å ta over pustingen selv. Han trigget respiratoren og viste ubehag over å ha tuben i halsen. Ekstuberingen gikk uproblematisk, mye bedre enn fryktet og forventet. Oksygenmetningen holdt seg bra ved hjelp av noen liter oksygen.


Her får han en adrenalin inhalasjon mot hevelser i svelget etter langvarig intubering.

Men Daniel hadde det ikke noe godt, alt var kaotisk for han, og han var fryktelig urolig. Han var tydlig stresset. Medisinen mot abstinensene var også fjernet, men han startet rakst på den igjen. 6 dager etter Daniel var koblet av respiratoren var barneavdelingen klar for å ta i mot oss. Og Daniel var stabil og utenfor livsfare. Daniel hadde noen tøffe dager og uker etter ekstuberingnen. Påkjenningen for kroppen hans var enorm.


Daniel er her klar for å flytte over på barneavdelingen.

Daniel begynte å miste håret. Først så lite at vi ikke la merke til det. noen håstrå her og der, så bemerket tante Marianne det at han mistet masse hår, og etter det, forsvant håret fort. Vi valgte å klippe bort de siste som var der. Daniel gikk fra å være en langhåret, blond gutt til å bli nesten hårløs på bare noen dager.


4 nov, en måned etter ulykken, og Daniel har begynt å miste det fine, lange håret sitt.


7 nov, håret har blitt ganske så tynt.


10 nov klippet vi ned de tussene som var igjen.


Resultatet, 15 nov.

Vi forsto lite, vi hadde forberedt oss på mye rart, men ikke dette. Håret var et av Daniel sine kjennetegn, det som var igjen som var "normalt". Og nå forsvant det også. Legene viste heller ikke hva som skjedde, men etter at hormonprøvene heldigvis kom tilbake normale, konkluderte de med at det skyldes stress. Og heldigvis begynte det ganske kjapt å komme nye hårstrå.


På fanget til tante 30 nov. Håret er begynt å komme tilbake!

Etterhvert begynte Daniel også å få kroppslige tegn når han stresset, i begynnelsen trodde vi det var en allergisk reaksjon mot noe, for han fikk røde flekker på hele kroppen. Etterhvert begynte vi å se et mønster i det. Det dukket opp etter narkose, etter tømming, etter oppkast, når han sto i ståstativet.

I tillegg ser vi at stress trigger oppkast. Daniel tåler ikke så mye stimuli, best har han det hjemme i kjente omgivelser med sitt faste dagsprogram. Ikke noe ukjent, noe han blir redd for. Så vi må tilpasse oss Daniel sitt mønster. Vi må venne oss til at vi ikke lengre har et barn som vil være med på alt, som kan være med på alt. Det største ønske mitt nå er jo at vi skal fungere mest mulig normalt, men da må jeg redefinere ordet normalt. For vist ikke blir ønsket mitt blir aldri oppnåd.


Daniel i går etter at han våknet av at han brekte seg og kastet opp.