Jeg har verdens sterkeste lillebror! Kuult!

Det er nokk ikke alltid like lett å være Sebastian. Selv om det er over 7 måneder siden ulykken, så har han ikke måttet forholde seg til Daniel på den måten som jeg og Magnus har. Ja visst, har Sebastian vært på sjukehuset, men det gikk som regel dager, og også uker mellom hver gang. Daniel var jo hjemme på permisjon inni mellom, og vi ville ikke tvinge han til å være på sjukehuset. Han var der når han ville og følte behov for det, oftere i begynnelsen, sjeldnere på slutten. De dagene han var med oss på sjukehset, hadde han skole på sjukehus skolen. De var fantastisk flinke med Sebastian, og det var veldig godt at han fikk det tilbudet, selv om der var dager han var trøtt og sliten.

Mandag 4 oktober 2010 var første dagen i høstferien. Den uken gikk til å sørge over at vi mest sansynlig kom til å miste Daniel. Og Sebastian bodde hos sin beste kompis og nabo. Vi ringte læreren på slutten av denne uken og fortalte om Daniel. Sebastian tok noen dager fri, men han begynte ganske kjapt på igjen på skolen. I begynnelsen kortere dager, og en voksen var med han, enten naboen, onkelen fra Sverige eller en av oss.


14 oktober. Daniel har trappet ned på smertestillende og narkosemedisinen og begynner og våkne. Sebastian har oppdaget at lillebror reagerer når vi kiler han.
♥ Glede ♥

Sebastian følte behov for at en var hos han hele tiden på skolen, det viste seg etterhvert at han var redd noe skulle skje Daniel mens han var på skolen, og at han ikke kom seg til lillebror på sjukehuset. Etter ha avtalt med læreren at han ville kjøre Sebastian på sjukehuset dersom Daniel sin tilstand forverret seg, gikk det fint for han og være der alene. Daniel var da koblet av respiratoren, og var stabil.


11 november. Storebror styker Daniel kjærlig over kinnet.


12 desember. Sebastian har Daniel på fanget for første gang etter ulykken. Et stort øyeblikk ♥


Endelig får storebror krøpet opp i senga til lillebror. Enda et stort øyeblikk. 15 des.

Sebastian har har vært på skolen hver dag siden, noen dager på sjukehus skolen, men det var et likså godt alternativ som skolen hans. Han fikk gjerne en lærer for seg selv, og fikk gjort masse på kort tid. Ellers så fikk han oppkastsjuken og var hjemme to dager. Så foruten den tida da vi trodde Daniel skulle dø, og han var under intensiv behandling, har Sebastian to fraværsdager.

Nå har Daniel flyttet hjem, og har vært hjemme litt over ei uke. Sebastian merker godt at lillebror er hjemme igjen. Både på godt og på vondt. Det blir jo nå enda tydligere for han hva vi har mistet. Og savnet etter lillebror er nokk enda større. Ikke kan han prate og ikke kan han gå, og på toppen av det hele så tar utstyret hans så mye plass! Ikke får han se på TV når han vil, og ikke får han holde på med diabloen inne... fortvilelsen kan bli stor til tider. Og hvor mye kan en forvente av en 9 år gammel gutt som har fått hele hverdagen satt på vent i disse 7 månendene vi har vært på sjukehuset? Selv om hverdagen har gått videre for han, har jo ikke lillebror vært der. Og vi må nokk forvente ulike reaksjoner fra han i tida fremover. Både sorg, sinne og glede. Forhåpentligvis vil dette livet etterhvert bli "ei vane", som det har blitt for meg og Magnus.


18 august 2010. Søskenkjærlighet ♥

I går syklet han innom Vegsund barnehage og hentet bossbilen som Daniel hadde med seg ulykkesdagen. Helt på eget initiativ. ♥ I går kveld lurte han på om vi kunne dra bort en gang, så han fikk prøve sklien. Men uten strikk, selvsagt. Jeg hadde jo håpet at den sklien var borte for lenge siden nå, men det er godt mulig den står der enda. Så vi får se om vi tar turen innom en gang. Om storebror føler behov for det.

Det blir som regel når Sebastian skal legge seg, vi får prata om ting og tang. I kveld snakket vi om forskjellige forespørsler jeg og Magnus har fått om intervju. Ulykken til Daniel fikk jo en viss oppmerksomhet naturligvis, men så blei det jo stille... og mange lurer på hvordan det går med han. Sebastian syntes det var en god ide å bli intervjuet.. og lurte på om han fikk bildet sitt i avisen ;) Jeg har sagt til de mediene som har kontaktet oss at vi vil vente. Dagene er fulle slik som de er, og vi må få teste ut livet her hjemme. Og hente oss litt inn igjen etter noen tøffe måneder på sjukehus og møtet med en tøff hverdag hjemme.

I kveld snakket også om hvilket mirakel Daniel er, om hvor sterk han er, som overlevde dette. Kjempen Daniel. Så heldige vi er, som har han her hos oss! Sebastian syntes Daniel burde få ei egen avis, han. "Jeg har verdens sterkeste lillebror! Kuult!!" ♥
Det er ingen tvil om at Daniel er verdens sterkeste lillebror, og det er ingen tvil om at Sebastian er verdens sterkeste og beste storebror.


Lillebror er endelig hjemme igjen.

Dagene går fort, og det blir lite tid til blogging ser jeg, men jeg håper dere fortsatt vil følge med oss videre. Det tar tid å komme seg inn i nye rutiner, og finne ut hvordan dagen skal gå opp, men nå er vi godt i gang, og vi har allerede testet ut og komt frem til hvordan dagsplanen bør se ut. For at vi skal rekke alt, samtidig som vi ikke skal slite oss ut. Og vi har også fått han litt tidligere i sengs enn i forige uke (da blei klokka fort 22). Det er godt med litt kveld for seg selv!