I have a dream!

I går gikk jeg gjennom ei skuffe med bilder jeg har fått fremkalt de siste åra. Bilder helt fra Sebastian var like gammel som Daniel er nå. Herlige bilder og minner fra sydenturer, julefeiringer, vinterkos, sommerferier osv. Men også en påminnelse på alt Daniel går glipp av som følge av ulykken. Alt hele familien går glipp av. Sebastian og Daniel er jo så like, så det kunne godt vært Daniel som var avbildet. Daniel som ligger på gulvet og tegner, Daniel som lager pepperkaker, springer rundt på Astrid Lingrens verden og ser i første øyekast ut som Emil. Daniel som springer rundt på stranden i Teneriffe, eller som sover i vognen når vi tar en sen middag.

Ønsket om en slik Daniel, er høyt. Både for hans egen del, men også egoistisk sett, fra mitt og resten av familien sitt ståsted. Vi hadde vært spart for mange store bekymringer, mye stress og sorg, om Daniel hadde blitt passet skikkelig på den dagen i barnehagen.

Storebror drømte Daniel var blitt bra igjen her ei natt. Han drømte at han hadde fått et ønske som skulle bli oppfylt, og han hadde ønsket seg at lillebror ble slik han var før ulykken. Daniel satt seg opp fra gulvet han lå på. Og plutselig var han oppe og sto selv, men han hadde blitt til Linnea (barnet til søskenbarnet mitt). Da hadde Sebastian trekt tilbake ønsket sitt, for det var jo Daniel han ville ha.

Og jeg ville aldri heller byttet han ut, mot et annet funksjonsfriskt barn. Men å savne, og drømme om det som egentlig skulle ha vært, gjør jeg også innimellom.

Litt bilder fra da storebror var rundt 5-6 år gammel (scannet inn i dag):