Hverdag.

Så husk at denne dag må du ta vare på,
den forsvinner mellom fingran dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite.
Det er du som gjør din dag og tinning grå.
(utdrag fra sangen Hverdag av Louis Jacobsby)




Vi kan vel skrive under på at vi fikk oss en A-HA opplevelse etter ulykken til Daniel. Vi skulle gjerne ha vært den opplevelsen foruten, og fortsatt vårt perfeke liv, slik som vi hadde det. Alt var perfekt! Men det kan vi desverre ikke, og må gjøre det beste ut av det livet vi har fått tildelt nå.

Vi ler litt av hvor enkelt alt var før, problema som egentlig var så små, men som fort blei store fordi vi ikke viste bedre. Jeg sier slettes ikke at vi ikke var sliten og hadde problem før, men tatt i betraktning de problema og det livet som møtte oss 4 oktober 2010, så kan vi ikke gjøre noe annet enn å se tilbake på det livet vi hadde før og ønske oss sterkt tilbake, tilbake til den hverdagen vi hadde da.

Det har ikke vært lett å omfavne hverdagen som møtte oss. Dagene på intensiven, eller egentlig de første tre månedene etter ulykken må kalles unntakstilstand. At dagene gikk, og at Daniel enda var i livet, var en lettelse. I begynnelsen tok vi mintutt for minutt, time for time, dag for dag, etterhvert når Daniel var uttenfor livsfare ønsket jeg meg uker frem i tid. Plutselig var den dagen jeg ønsket meg frem til, der, og ingenting var bedre, til og med verre, og jeg ønsket meg nye uker frem i tid.

Vi er tilbake til en slags hverdag nå. Og da Daniel våknet etter formiddagsluren sin i dag, og lo, holdt jeg godt rundt han, fortalte jeg han at jeg elsker han, og at jeg er så glad for at han er her hos oss. Og Daniel gav meg et smil og bablet på sitt eget språk tilbake, og jeg er sikker på at han sa at han også er glad.
Hverdagen består av mange slike øyeblikk. Også storebror synest livet er lettere å leve nå. Daniel ser fortsatt like mye opp til storebror som før, og det gjør storebror glad. At lillebror tar mye tid, og at vi ikke har like mye tid til storebror, er selvfølge for storebror. "Han trenger jo det!" " Hadde ikke dere pratet og leika med meg da jeg var liten, hadde jeg ikke kunna alt jeg kan nå" er også ei forklaring. Storebror er fornuftig. Mer fornuftig enn en 9 åring bør være kanskje, men der er mange 9 åringer rundt omkring i landet som opplever ting som de burde ha vær spart for. Sebastian har oss og lillebror, han har fantastiske mormor og tante ♥ Han har farmor og farfar, og gode venner og naboer. Og han lever et tilnærmet normalt liv, med en lillebror som for øyeblikket bor på sjukehuset og som har fått ei stor skade som han vil ha for resten av livet.

Alle sier vi er så sterke. Hvordan holder vi ut? For oss er der ikke noen alternativ. Vi vil bare det beste for både Daniel og storebror. Jeg er glad det er noe som heter natt, der vi får hentet oss inn, så våkner vi utkvilte (av og til) og klar for nye utfordringer, gleder og bekymringer.

Jeg og Magnus fungerer godt som team, Magnus sier vi utfyller hverandre, og jeg sier at vi av og til er fra helt forskjellige planeter. Det kan jo bli intenst, det å være i krise og sorg, sammen, og det å tilbringe heile dager på 20 kvm, sammen. Og jeg tror nokk sykepleierene kan ha fått med seg litt drittslenging om Magnus innimelom, men alle er kvinner, og vet hva jeg prater om... dessuten har de taushetsplikt, så jeg frykter ikke at min fortvilelse om feks en morragretten mann, skal komme ut.

Våre erfaringer sier at humor gjør hverdagen lettere. Selv om vi har grått endel, har vi også ledd masse. Hva er vel et liv uten latter? Litt latter kan få deg gjennom dagen, den har fått oss gjennom mange.