Og når skal vi få tid til å tenke på alt som har skjedd og skjer? Og minnes Daniel før ulykken? Jeg er redd at minnene om en Daniel uten hjerneskade går i glemmeboka. Jeg kan bare svakt erindre hvordan stemmen hans var, hvordan han pratet. Det er snart et halvt år siden vi hørte han si et ord. Vil vi huske stemmen hans og måten han pratet på for alltid? Eller vil de minnene svinne hen? Og måten han var på, vi har jo aldri tid å tenke på det. Eller kanskje vi bare ikke vil? For det blir for tungt? For tydelig, hvilket liv han og vi har fått etter ulykken?
Storebror skjønner ikke hvorfor noen av vennene hans blir sjenerte i nærværet av Daniel. Daniel er jo frisk! Han ser jo ut akkurat slik som før ulykken! Barn tilpasser seg lett, og glemmer lett? Storebror er bare så glad for at Daniel er her hos oss han, og for de hele dagene vi får i lag når vi kan ta han med hjem på en liten permisjon. Og han tenker ikke så mye på hvordan det kunne ha vært. Det kan jo være det snur når Daniel flytter hjem for godt, kanskje frustrasjonen blir større og minna kommer tilbake.
Når Sebastian drar huset fullt av kompiser og de springer på rommet for å leike, da tenker i hvertfall jeg på at Daniel er lenket i den rullestolen og ikke kan springe opp og plage de, som før. Han blir sittende her ned på stuen sammen med oss, gjerne med en slange ut av magen, for det var nemlig for x antall ganger den dagen, tid for mat. Og når sommeren kommer, og vi får lyst til å hive Daniel i sykkelsete og sykle til Ramsvika for å bade, når storbror skjønner at det er ikke "bare bare" å gjøre slike normale ting lengre. Hva da?
Jeg er så utrolig glad for de tusenvis av bilda jeg har tatt opp gjennom åra. Jeg har de fleste situasjoner, ansiktsuttrykk og følelser på bilder. De betyr mye for oss nå. De vil hjelpe oss til å ikke glemme.
Det er både godt og vondt å se på bilder fra før ulykken. Vi har så utrolig mange gode minner, minner som betyr så uendelig mye for oss. Men det er også en påminner om hva vi har mistet. For både Daniel og vi har mistet så uendelig mye og. Og vi vet godt hva vi går glipp av i åra fremover. Men Daniel kommer aldri til å slutte å gi oss noe. Han gir oss noe hver eneste minutt om dagen nå også. Men det er andre følelser og minner enn de vi hadde sett for oss.
Må si jeg felte noen tårer og dro samtidig på smilebåndet når jeg ser disse herlige bildene fra Daniel ♥ Herlige bilde av han med skoene. Må være så utrolig tøft for dere karina å sitte med alle disse bekymringene og tankene. Tror nok du aldri vil glemme hvordan Daniel var før ulykken, er vel kansje redselen for å glemme som bekymrer deg. Og det skjønner jeg utrolig godt. Som du sier så gir Daniel dere utrolig mye, nye minner skal oppleves, minnes og lagres.
SvarSlettVil bare gi deg en stor klem karina ♥ Veldig vonde tanker du sitter med :(
Tenker på dere masse vennen ♥
Det er så godt at dere har disse bildene av Daniel fra før ulykka :)
SvarSlettOg jeg regner nesten med at du har bilde av de fleste situasjoner og uttrykk. Jeg har jo sett de kassene du har mottatt fra fotoknudsen med jevne mellomrom ;)
Og som jeg har sagt til deg før, du tar så flotte bilder! Og det kommer nok til å bli like mange situasjoner og uttrykk å ta bilder av i tiden som kommer :)
Mange varme tanker til dere :)
Klem
Alltid noen tårer i øyekroken når jeg leser innleggene dine.
SvarSlettDu skriver så godt og ærlig, det er så lett å forstå deg, selv om vi ikke kan sette oss inn i din og deres situasjon.
Tror også dere alltid vil huske Daniel som engang var.
Det å skulle sette seg ned å konsentrere seg på å huske er skremmende, i allefall synes jeg det. For hos meg, så forsvinner det mer og mer, blir mere og mere uklart for jo mere jeg prøver å huske. Men med det samme du kommer på det, i et tusendels sekund, så sitter det der, du husker det. Det er bare så vanskelig å klare holde på det så lenge av gangen som man skulle ønske..
her renne tårene når eg lese og ser bilde av skjønne, tapre Daniel...akkurat som dei gjorde då eg såg på bilde av Oskar før han fekk si hjerneskade. Akkurat som deg, so e eg so utrulig takknemmelig for at vi fremdeles he Oskar - men eg skulle gitt alt eg har for å få tilbake det som var... Det kan eg dessverre ikkje og derfor må en berre leve det livet ein fekk so godt ein kan. Eg har ofte lest diktet "Heavens presious child" og tenke at meininga med livet mitt e at eg e satt har på jorda for å ta best mulig vare på Oskar og dei to andre gutane våre - og det skal eg gjere <3 Håpe Daniel har gode dagar og at dei blir endå betre etterkvart. Klem frå Sissel
SvarSlettHei, litt sen kommentar ettersom jeg kun nylig har begynt å følg bloggen. Det er så sterkt å se disse bildene av Daniel - for en herlig gutt. En herlig gutt er han fortsatt ser jeg. Jeg kan ikke tenke meg at dere glemmer Daniel slik han var før ulykken - selv ikke uten alle de tusenvis av bildene. Når det gjelder stemmen hans; har dere ikke noen filmsnutter hvor dere kan høre ham??
SvarSlettJeg blir helt varm i hjertet når jeg leser innleggene dine her på bloggen. Dere har en flott kjempe, og gode minner fra både før og etter ulykken - han er begge steder, og der vil han alltid være.
Go'klem