Flaggdag!

2 Mai 2012, 1 år siden vi kom hjem ♥

2 Mai ble for ett år siden flaggdag her hjemme. Vi ble skrevet ut fra barneavdelingen etter 7 lange måneder med intensiv trening. Endelig var dagen der. Og tenk, nå har det gått et helt år! Det er nesten ikke til og tro. Men mye har skjedd på det året, på godt og vondt. Daniel har hatt stor utvikling dette siste året, både fysisk og mentalt. Det gjorde godt for han og komme hjem. At vi alle fire igjen var samlet under samme tak, i kjente omgivelser, at han endelig kunne føle på forutsigbarhet ved at han skulle få sove hjemme hver natt. Daniel har "våknet" mye siden vi kom hjem, og vi føler vi kan si at vi igjen kjenner sønnen vår ganske godt nå, selv om det er mye vi fortsatt ikke forstår eller kan gjette oss til. Men det er feks godt og ha kommet dit at jeg kan gå og legge meg for natta, uten og være redd for at Daniel skal våkne 5 min etter jeg sovnet. Gjør han det, så gjør han det, det er lite vi kan gjøre fra eller til med den saken. Mye har blitt en vane, og vi er blitt flinkere på og ta ting når de kommer. Og vi vet som regel hvor mye Daniel tåler, og hva vi skal gjøre om han blir frustrert og lei seg, i hvertfall på dagtid. Men det er vanskelig og bli godt kjent med en liten gutt som ikke kan kommunisere. Og stadig blir vi overrasket over han.

Det er vel ingen tvil om at vi har måttet kjempet for at hverdagen vår er som den er i dag. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi forestilt meg den motstanden vi skulle møte fra kommunen da vi ble skrevet ut for ett år siden. Jammen har det vært mye som har skurret. Men heldigvis er det noe som har vært problemfritt også. Vi har hatt noen fantastiske mennesker i gruppa rundt Daniel, som har stått stødig ♥ Jeg vet ikke hvordan vi hadde hatt det i dag uten de!

Nå ser vi endelig enden på påbyggingsprosjektet, og trygdebilen er veldig nær. To store og viktige ting som vil gjøre livet vårt litt lettere. Magnus har kommet seg ut i 100% jobb igjen, og jeg nærmer meg første arbeidsdag etter nesten 1 år og 8 mnd. Vi har på mange måter vært isolert fra det aktive og sosiale livet vi levde før ulykken. Selv om kanskje mange synes vi ofte finner på noen sprell alle sammen, så kan det ikke sammenlignes med før ulykken. Og jeg savner virkelig hvor enkelt alt var da. Daniel har vokst mye både på lengde og tyngde det siste året, og vi kjenner begge på at det blir vanskeligere og tyngre å ta med oss Daniel på det vi vil. Derfor gleder vi oss også mye til at Permobilen og sykkelen er på plass snart. De hjelpemidlene gir oss litt mer mulighet for og komme oss ut på tur.

Ett år er gått og endelig begynner noen viktige biter av puslespillet og falle på plass. Og vi gleder oss til fortsettelsen sammen med Daniel og storebror. Og jeg lurer veldig på hvor vi er om ett år.

Sangen "What are Words" av Chris Medina ble spilt på radioen den dagen vi hentet Kjempen vår hjem. Jeg husker det som om det var i går. Da jeg hørte den for første gang traff den meg mitt i hjertet. Og den sangen vil alltid bety noe spesielt for meg. Da vi kom hjem hadde naboen pyntet gata med flagg og ballonger ♥ Og vi fikk kake og blomster på døra ♥

Daniel klar for og dra hjem for akkurat ett år siden i dag ♥

Hagen vår!

Overraskelse fra snilleste slekta ♥

Bakken ned til gata vår!

Den fantastiske kjempen vår nå, ett år etter.