I dag har vi fått den første snøven og det er kvitt overalt ute. Pappa din har fått vinterdekka på bilen, for i dag er det for glatt å kjøre uten. Sebastian var her på besøk og han likte godt at det hadde snøva slik han kunne kaste snøball.
I dag har du kava mykje Daniel. I fleire timer har du gråte og det er ikke så lett for mamma og pappa og oss å finne ut om det er noko som plager deg. Du har "rapa" opp luft fra magen når vi har løfta deg opp. Det kan være ubehag du føler, for i dag har du fått ny slange gjennom nasen som går ned til tynntarmen din, der vi gir deg sukkervann eller Glucose 5% som vi kaller det.
No har du i en periode hatt det veldig bra. Gråten har avtatt og du ligg og lager "gode" lyder. Mamma, pappa og Sebastian er en tur på handel, men dei kjem og besøker deg igjen i kveld. Mamma og pappa vil sove heime i natt, men dei kjem tilbake i morgon. Då er det planlagt at du skal flytte opp på barneavdelingen som ligger heilt oppe i 7. etasje.
Ønsker deg alt godt og ei god natt, Daniel.
-Helsing en intensiv sykepleier-"
Passasjen mellom magesekken og tynntarmen fungerer ikke, og det må legges ned en Duodenal sonde (ned i tolvfingertarmen). Sonden blir lagt ned under røngen, og det går Ok. Legen som gjorde det var flink. At ikke Daniel kan få mat ned i magesekken var enda en nedtur. Nå må maten gå rett i tynntarmen. Hvorfor ikke passasjen fungerer vet vi ikke sikkert, kanskje vil den aldri begynne å fungere igjen, men legene håper og tror det er fordi han har stått på så mye medisiner. Nå får Daniel starte opp med sondemat, og slipper å få den intravenøse ernæringer. Det er et skritt i riktig retning.
Jeg husker det som om det var i går, den kvite snøen som kom dalende, og vi satt på det rommet på sjukehuset og kikket ut. Ingen gledesrop fra Daniel, bare uforståelig gråting, fra en kropp som ikke fungerte lengre. Det var godt vi ikke viste hvilke uker vi hadde i vente...
Vi blir anbefalt og utnytte siste natta Daniel blir passet på av to sykepleiere, og sove hjemme sammen med Sebastian. Og dra hjem på den måten, vi tre, uten Daniel, var rart, og vondt. Men godt for Sebastian å ha oss hjemme, etter over 2 uker uten oss. Vi vet ikke hvordan vi hadde klart oss uten våre gode naboer, som tok Sebastian under vingene sine, og lot han bo hos de i denne tida, ble med han på skolen osv osv. Han og bestekompisen, Peter, ble veldig nære denne tida ♥
Daniel med koseteppet han alltid hadde med seg ♥ Tenk om han hadde klart og koset seg slik med det nå..
:-( Det er mye du skriver her på bloggen som får meg til å gråte bitre og såre tårer, og det avsnittet om hvordan dere kikket på snøen som kom dalende og en gråtende Daniel føyer seg inn i den rekken. Så vondt, så vondt å lese... og å ha opplevd det, nei det kan jeg ikke forestille meg, og det er noe jeg aldri ville ønsket for noen, ikke engang en bitter fiende (om jeg hadde en). Jeg vet bare at jeg måtte opp og ta lillegutt oppav senga og sitte og holde ham en god stund.
SvarSlettHåper inderlig at Daniel blir glad når det kommer snø i år... kanskje litt skeptisk til å begynne med, det vil jo være ganske 'nytt' for ham.
Koseteppet og en nydelig Daniel:-)
Dette var sterk lesing...
Mange go'klemmer fra meg
Så tapre dere har vært dette året som har gått, og bare den aller nærmeste familien deres kan være i nærheten av å forstå for en følelsesmessig påkjenning dette har vært for dere. Det er bittert når livet gir slike nedturer, Daniel var jo frisk!
SvarSlettHåper så inderlig på stadig fremgang for Daniel, slik at dere får en litt lettere hverdag. Håper også at dere finner glede i alle fremskritt og at familie og venner er flinke å støtte og oppmuntre dere.
Klemmer i haugevis fra en "følger" ;)
Snart 300 000 sidevisninger, Karina, det er ikke verst! Det sier litt om hva du har å bidra med!
SvarSlettFantastisk lesning, ærlig og rett fra hjertet. Det er gripende.
Sender dere masse kjærlighet