Barnelegen som vi etterhvert fikk mest med og gjøre, sa til oss at selv om Daniel ikke dør, har vi mistet den Danielen vi hadde før ulykken. Og det er lite som minner oss om den Danielen vi hadde før ulykken, nå. Han ser annerles ut, han lukter annerldes, han er annerledes. Men det er ingen tvil i at han er det fantastisk menneske som han var før ulykken. Han har mye og gi, men har ikke de ferdighetene han trenger for og leve det livet han vil lengre.
Vi levde i ei perfekt lita boble før 4 oktober 2010, problema vi hadde da kan ikke måle seg med de vi har i dag. Jeg husker så godt da Magnus ei lita stund etter ulykken fotalte at han hadde bekymret seg for en fugleskit på pansere på den nye bilen vår, den dagen ulykken skjedde. Var redd lakken skulle bli ødelagt. Også får han den telefonen han får, av meg. Virkeligheten er brutal, livet er brutalt.
Etter MR resultata tenkte jeg ikke en gang at Daniel kom til å si mamma, pappa eller noe annet når, og vist han våknet fra komaen. Håpet om det, var for lengst borte. Jeg var opptatt av at han kunne puste selv, svelge og hoste. Om han kunne se og høre, om han kunne føle. Om han tålte og bli flyttet på, håndtert av oss. For vi viste at ingenting av dette var lengre en selvfølge.
Samtidig som vi mistet den Danielen vi kjente, måtte vi bli kjent med en helt ny Daniel. En Daniel som var totalt avhengig av hjelp, 24 timer i døgnet. Vi lærer han fortsatt og kjenne. Vi blir stadig overrasket over han. Fasinert. Vi ble og blir dratt mot to poler. På den ene siden; Sorgen over at vi har mistet Daniel, for det har vi virkelig gjort, og på den andre siden; Gleden over at vi fikk beholde Daniel. Når jeg vil, kan jeg ta Daniel på fanget, og holde rundt han, kose med han, kjenne på de mjuke kinna hans, tulle med han til latteren hans fyller hele rommet. Jeg vet det er foreldre rundt omkring i Norge som ikke lengre har det privilegiet.
Alle ønsker og tro at dette er noe som hender andre, eller aller helst, at det aldri skjer. Barna vår er det kjæreste vi har, vi leverer de på barnehagen uten klump i magen, vi forventer at de er trygge der, har det godt. Blir passet på. Når ei slik ulykke først er ute, rammer den hardt og brutalt. Vi får signaler om at ingen har ansvaret for det som har skjedd, samtidig som vi står over den største utfordring en kan tenke seg, både fysisk, psykisk og ikke minst økonomisk.
Mellom alle kampene vi må stå i, utfordringene vi må gjennom, bekymringene vi har, kan vi ikke gjøre noe annet enn å fokusere på alt det gode vi fortsatt har. Kjærligheten, humoren, latteren, to friske gutter, fremskritta, gode venner, en fantastisk avlastningsfamilie og vår uvurderlige familie. Det holder hodet vårt over vann.
Vi vil for alltid savne Daniel. Savne den han var, alle de gode egenskapene hans, lynne, påfunna, viljen, det gode vennskapet mellom han og storebror, kjærligheten han gav oss, det høye aktivitetsnivået, å ha han i senga sammen med oss, stemmen hans, apetitten på livet, og på mat. Jeg savner og bære han hylende inn igjen etter å ha vært i barnehagen, fordi han vil være ute på gata og sykle. At han roper "Pass opp" hver gang det kommer bil, når vi er på sykkeltur. Jeg savner Daniel med koseteppet i munnen, "e klarer sjøl" frasen, småskvettinga på do for og få mange klistermerke, se stoltheten i ansikte hans når han mestrer, de gode klemmene, de våte kyssa, de gode kommentarene han kom med, brødrene i sofaen med lørdagsgodtet, eller bare en helt vanlig hverdag med armene rundt hverandre. Alt!
Føste gang han får til å sykle på tohjulsykkelen. Verdens stolteste Daniel ♥
Smiiil ♥
Nysgjerrig på livet!
Jeg vet jeg er nydelig... fortell meg noe jeg ikke vet!!
Gode brødre ♥
Sov godt ♥
Som alltid så får du tårene til å renne hos meg.. Du skriver så godt og med så masse følelse, og sannhet og brutal virkelighet.. <3
SvarSlettÅh.. Du skriver så vanvittig godt (og vondt). Jeg må innrømme at tittelen på dette innlegget fikk det til å stikke i magen min og presset tårene opp før nettsiden ble ordentlig lastet inn - jeg var redd for at en ny tragedie hadde rammet dere. Så glad jeg ble når jeg leste videre, men samtidig så rørt og trist jeg ble.
SvarSlettJeg forstår veldig godt savnet, selv om jeg selvfølgelig ikke kan sette meg helt inn i hvordan det må være for dere. Det smerter meg, men gjør samtidig at jeg setter enda mer pris på det jeg har, så jeg vil bare takke deg for det!
Takk for at du er så åpen og ærlig og for at du deler! Jeg beundrer deg for det!
Ønsker dere en flott tid fremover med nydelige nye Daniel. Hils han fra meg og ta vare på hverandre :)
Hjertet mitt blør!! Fantastisk nydelige bilder, og rørende tekst!! Vakre Daniel!! Før og nå!!
SvarSlettÅ, du fine, kloke, vakre, modige mammo til Daniel! ♥ eg grin for deko, men eg kan ikkje forstå rekkevidda av opplevinga til familien din.
SvarSlettklem Lina ♥
Skjønna korleis du har det Karina....det er vondt og vanskelig....og av og til kjennest det ut som nokon står på hjertet mitt og trampar det i stykker... Men vi må - vi må komme oss vidare og lære oss å leve med sorga... eg trur aldri vi blir ferdig med den - dessverre... Men forhåpentligvis vil den bli mildare etterkvart...
SvarSlettKlem frå Sissel
HUff :/
SvarSlettså trist:(
Vet aldri helt hva jeg skal si, Karina. Slenger med en stor klem - dere er utrolig sterke! <3
SvarSlettLilla fina Daniel och stora lilla fina Sebastian.
SvarSlett"Norsken" som farfar med stolthet i blicken brukade kalla Sebastian för när vi bodde grannar i Guldsmedshyttan.
Utrolig vakre ord, Karina. Tårefremkallende som nesten alltid når jeg leser her, får jeg tårer i øynene. Det er så utrolig brutalt å lese, men også godt å få en påminnelse på at livet ikke er sort hvitt. Det er så mye mer. Og selv om dere har mista Daniel slik han var, så har der likevel beholdt noe, og dere klarer sette pris på det midt oppi all jobbing og strev for å få ting på plass (praktisk og økonomisk). Jeg vet jeg ikke kan sammenlikne meg med dere, men jeg må si jeg likevel kjenner på den følelsen - før og etter. Å leve med en med handikap (og ja, det er jo grader av det og), er vanskelig å vite hvordan er før man opplever det. Å ha handikap kan jeg aldri klare å sette meg inn i, siden jeg ikke har det selv, men å leve med en som har handikap er likevel noe man må innstille seg på. Det er ikke bare bare.
SvarSlettJeg syns dere takler utfordringene på en flott måte! Det står virkelig respekt av det. Takk for at du deler tankene dine med oss. Ps! Selv om jeg ikke skriver hver gang du poster her, så følger jeg med.
OCH er kjent her i huset også. Stadig vekk turer dit for å få tilpasset nye proteser. Men det blir jo litt av livet det og.
Ser du forresten "ingen grenser" på nrk? Utrolig bra program, som man får et annet syn på når ulykken "rammer en selv". Store klemmer til dere alle fra meg.
Fine, fine Daniel. En herlig og tapper liten gutt:)
SvarSlettEt rørende og ærlig innlegg. Brutalt, men likevel så fint. Mens vi andre bare kan kjenne på denne frykten om at noe skal skje med våre små, er dette hverdagen for dere.
Forstår så godt det du skriver at selv om "gamle" Daniel er borte, kan dere fortsatt holde rundt og gi han en god klem. Håper dette gir dere styrke i tiden fremover til sammen å kjempe Danels kamp.
Gry
Kjemperørende å lese og se! Dere har virkelig fått prøvd noe de fleste av oss ikke har, nemlig å miste og få tilbake barnet deres samtidig. På godt og vondt.. Det er synd at dere ikke skal få det litt lettere i ettertid hvertfall, med at noen tar ansvar og at dere får all mulig støtte dere trenger nå.
SvarSlettDere er en skjønn familie!<3
Kjære dere.
SvarSlettDet er noe av det som kanskje er vanskeligst å forstå for de fleste. At Danielen deres er borte, selv om dere har han <3 Dere har dessvere mistet sønnen deres, men så fikk dere beholde han, men helt anderledes enn før <3 På alle måter <3 Skjønner deg så godt, og vet hvor tøft det er for dere. Selv om jeg ikke vet helt, men med vår opplevelse med sønnen vår kjenner jeg meg veldig igjen i det meste du skriver. Og kjenner smerten, sorgen og gleden. Uvissheten er vanskelig, synes jeg. Hadde vi bare visst hvor langt og når og om det stoppr osv. Men det stopper ikke - Heldigvis :))
Dere fortjener bare det beste. Og det er så fortvilende at dere ikke får alt. Og enda mer enn alt. For hva er alt? Det dere fortjener kan ingen gi dere tilbake. Og penger kan ikke erstatte det store tapet - som dere vil ha, og har - for alltid <3
Blir så sinna. Dette er så urettferdig, på alle måter. Hadde aldri trodd at det var slik i dette landet jeg, før vi hører om hvor gale det er, og opplever ting selv. Hvorfor i all verden skal dere kjempe en kamp. En kamp om rettferdighet. Dere som kjemper hver dag sammen med Daniel <3
Rettferdigheten må vinne til slutt.
Klem <3
Varme klemmer til alle dere <3
Du er så utrolig flink å skrive! Har du tenkt på å skrive en bok for å fortelle historien, kampen, hverdagen deres og gledene?
SvarSlettÅååå :-( Så utrolig vondt å lese, det verker langt inn i hjertet. Det gjør det ofte når jeg leser det du skriver. Så ærlig, og så generøst av deg å dele dette med oss som følger bloggen. Det gjør så vondt å se bildene av den Danielen dere har mistet, så skjønn og med hele livet foran seg… Men så må det være godt å ha bildene og minnene, selv om de også minner dere på hva dere har mistet!? Men hvem er verdens nydeligste Daniel da? - ingen ringere enn Danielen deres, det skal være sikkert. En skikkelig solstråle, som jeg ser for meg lyser opp hverdagen deres, og får dere til å stå på mer enn dere noen gang trodde var mulig - stå på for at Daniel og dere skal få det dere har krav på. For som Bente over her sier, så kan ingen gi dere det dere fortjener…
SvarSlettHar ikke fått kommentert så masse i det siste jeg heller, og nå ble denne kommentaren jammen forsinka også - har hatt det litt mer travelt enn vanlig. Først skrev jeg at jeg hadde hatt det 'veldig travelt', men så gikk det opp for meg at det var litt vel frekt - for å fortelle deg om travelt blir helt feil, jeg har ingenting å stille opp med mot den hverdagen dere har nå.
Jeg er innom her hver dag og sjekker om det er noe nytt, og følger dere på facebook også, det er litt kjappere å legge inn korte kommentarer der. Og noen ganger så blir jeg bare så overveldet når jeg leser det du skriver, at det tar en stund å komme seg, få samlet seg og så skrive ned noen tanker. Hadde egentlig masse å skrive, men blir så matt av alt dere må kjempe for at jeg kjenner at jeg nesten gir litt opp. Tenk så bra at dere ikke er slik, dere gir ikke opp.
Ser å bildene av Daniel igjen og må smile litt også :-) for å smile er jo noe han liker å gjøre også, både før og nå.
Stå på for gutten deres, vi får bare krysse fingrene for at et snart går opp for kommune, NAV osv at det faktisk er menneskeskjebner de sitter og bestemmer over… for det kan de umulig være klar over pr i dag…
Go'klemmer og god helg til dere
For noen fantastisk blogger du skiver! Har fulgt med på alle nesten fra starten av!
SvarSlettEnten det er om livet eller andre ting, så er det du skriver helt utolig!!!
Hvor skal man begynne. Sitter her å leser nedover og må se bort fra pcn noen ganger og holde tårene borte. Har brukt vannfast maskara nå i 2-3 uker men idag har jeg ikke på fordi jeg tenkte at jeg ikke griner så ofte nå lengre....orker ikke grine mer...er så sliten av det.
SvarSlettDette innlegget er så riktig så riktig...du har både mistet og beholdt han, og det er vel godt og vondt på samme tid. Du kan som du sier holde han og stryke på han og kjenne at han lever..men samtidig vet du at han aldri får det livet han skulle ha fått, han er ikke den samme...selv om han helt inni seg er den samme så får han ikke uttrykt det siden hjernen er så skadet. Det er helt vilt hvordan foreldrekjærligheten settes på prøve og i deres tilfelle bare seirer og seirer (selvom det helt sikkert er fryjtelig tungt og vanskelig noen ganger), å holde motet oppe pga Daniel og de andre dere har.,,(var det to gutter til?) og det skal dere vite dere vil få belønning for..både i form av kjærlighet her på jorden og ikke minst i neste liv...sikkert litt spesielt av meg å skrive det men jeg har virkelig fått roen med at det er slik :-) Ble nok en rotete kommentar, men ville legge igjen en kommentar uansett og si jeg skal legge til bloggen din på blogglisten min. Du inspirerer :-)
Jeg sitter her med tårer i øyene.. Dette var sterkt å lese, og jeg sitter igjen med masse tanker og rare følelser. Sterkere og mer inspirerende mennesker som dere skal man lete lenge etter!
SvarSlettMennesker som ikke har opplevd dette selv, kan umulig forestille seg hvordan dette er.. Jeg har ikke opplevd dette selv, da jeg bare er 18år gammel. Det kommer en tid hvor jeg også skal ha barn, og jeg føler faktisk følelsen på kroppen, hvordan det er å miste noe så kjært. Nå har ikke dere mistet "hele" Daniel, men at den "virkelig" Daniel ikke er blant dere lengre, er helt uvirkelig å tenke på. Han er et nydelig barn fordiom :-) Du skal vite at jeg virkelig føler med dere, og jeg håper så inderlig livet blir lettere for dere etterhvert!
Hjertelig hilsen Emilie :-)